1 I det sjette året av Ooba, sa Lot til sin far Abram, 'Far, jeg er Lot, din sønn.'

2 Lot spurte, 'Hvorfor fortsetter vi å tilbe disse avgudene? De gir oss hverken hjelp eller trygghet.'

3 De har ingen ånd eller makt og kan hverken skade eller beskytte oss.'

4 La oss heller tilbe Gud i himmelen, som sender regnet, skaper alt på jorden med sitt ord, og gir oss liv fra sitt eget ansikt.

5 Hvorfor skal vi tilbe disse som ikke kan hjelpe oss når vi trenger det mest? Må vi ikke kaste dem ut av våre hjerter?

6 Og Lot sa, 'Jeg ønsker å gjøre det, far, men hva skal jeg si til folket som ber meg om å tilbe disse avgudene først?'

7 Når du forkynner din tro, vil de drepe meg, for de skammer seg over deg og føler seg fornærmet av din avvisning av deres guder.'

8 Og han sa, 'Frykt ikke, min sønn. De vil ikke skade deg.'

9 Det var i det fjerde jubileet, i året da Ooba var syv år, at Lot giftet seg med en kvinne ved navn Sara, datter av hans far, og Lot steg inn i mannsrollen.

10 Og Haran, Abrahams bror, fikk en sønn ved navn Lot året etter, og Lot ble en mann.

11 Og Haran, Abrahams bror, giftet seg også.

12 I det tjuende året av Abrams liv, som var i det fjerde jubileet, reiste Abram seg om natten sammen med Lot og ødela alle avgudene i huset.

13 Og de sto opp om natten og brente avgudene i flammer; også Haran, som hadde forsøkt å redde dem, ble brent og døde før sin far Terah.

14 Terah forlot Ur med sine sønner for å dra til Kanaans land, og de bodde noen år i Karan.

15 Abram bodde sammen med sin far i Karan i åtte år.

16 I det sjette jubileet, det femte året i Karan, hadde Abram en visjon om natten, på den syvende dagen i måneden, hvor han så stjernene, planetene, og solen fra første til den siste.

17 Abram sa i sitt hjerte, 'Hvorfor er de alle like i sitt underverker under nattens stjerner og månens lys? Hvorfor hviler de under det guddommelige skaperverket?'

18 Abram ba, 'Måtte Gud være med meg denne natten, og vise meg om stjernenes og månens handlinger virkelig er fra Gud.'

19 Og han ropte ut til Gud denne natten og sa, 'Min Gud, den mektige Gud, du skaperen av alt, og autoriteten over alle ting. Du holder dette i dine hender, som nå er ved mine føtter.'

20 Frels meg fra onde ånder som forfører folk i tanker og hjerter, beskytt meg, vis meg din frelse for alltid.

21 Abram ropte til Herren, 'Min Gud, den mektige Gud, skaperen av alt, du som holder all makt i dine hender, og som nå ser meg.'

22 Han sluttet å tale. Senere talte Gud til ham, 'Gå bort fra ditt land, ditt hjem og din slekt til landet som jeg vil vise deg. Jeg vil gjøre deg til et stort folk og velsigne deg.'

23 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og gjennom deg skal alle folk på jorden bli velsignet.'

24 Gud viste et folk til Abram, og Abram fryktet Gud. 'La meg ikke bli forført bort fra deg, Gud.'

25 Terah sa til Abram, 'Gå i fred; la familien være der. Og hør på Gud, foran dine forfedre.'

26 Abram hørte sin far, og Gud talte til ham.

27 Abram reiste seg, tok skriftene, lærte dem å skrive, og ble en dyktig lærer.

28 På det syvende året av Ouba, i det sjette jubileet, talte han til sin far, og Abram flyttet fra Haran til Kanaan i det syvende året.

29 Terah sa etter dette, 'Gå i fred; Herren være med deg.'

30 Da Abram så landet i Edomsmarken, sa han, 'Kom og se det gode landet for hvete og korn.'

31 Og Terah sa, 'Gå i fred, Abraham. Gud vil være med deg.'