1 For dere vet, brødre, at vår inngang til dere ikke var forgjeves.

2 Men etter å ha lidd før og blitt mishandlet, som dere vet, i Filippi, var vi frimodige i vår Gud til å forkynne dere Guds evangelium med mye strid.

3 For vår formaning var ikke av bedrag, heller ikke av urenhet, heller ikke i list.

4 Men etter at vi er blitt anerkjent av Gud til å bli betrodd evangeliet, slik taler vi. Ikke som for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

5 For verken ved noen anledning brukte vi smigrende ord, som dere vet, eller en dekkmantel for grådighet; Gud er vitne.

6 Heller ikke søkte vi ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, når vi kunne ha vært til byrde som Kristi apostler.

7 Men vi var milde blant dere, som en ammende mor varmer sine barn.

8 Så, full av kjærlighet for dere, var vi bestemte på å gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også våre egne sjeler, fordi dere var blitt kjære for oss.

9 For dere husker, brødre, vårt arbeid og møye. For arbeidende natt og dag, for ikke å være til byrde for noen av dere, forkynte vi dere Guds evangelium.

10 Dere er vitner, og Gud også, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror.

11 Som dere vet, oppmuntret og trøstet og påla vi hver og en av dere, som en far gjør med sine barn.

12 at dere skulle vandre verdig for Gud, som har kalt dere til sitt kongerike og herlighet.

13 For dette takker vi også Gud uten stans, fordi dere, når dere tok imot Guds ord som dere hørte av oss, tok det ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er, Guds ord, som også virker kraftig i dere som tror.

14 For dere, brødre, ble etterfølgere av Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus, for dere har også lidd de samme ting av deres egne landsmenn, akkurat som de har av jødene,

15 som både drepte Herren Jesus og sine egne profeter, og har forfulgt oss. De behager ikke Gud og er imot alle mennesker,

16 som forbyr oss å tale til hedningene for at de kan bli frelst, for å fylle opp sine synder til enhver tid. Men vreden er kommet over dem til det ytterste.

17 Men vi, brødre, ble adskilt fra dere for en kort tid i nærvær, ikke i hjerte, og vi forsøkte desto mer ivrig å se deres ansikt med stor lengsel.

18 Derfor ønsket vi å komme til dere, ja, jeg Paulus, gang på gang, men Satan hindret oss.

19 For hva er vårt håp, eller glede, eller krone av glede? Er ikke også dere i nærvær av vår Herre Jesus Kristus ved hans komme?

20 For dere er vår ære og glede.