1 Og da de var kommet trygt i land, oppdaget de at øya het Malta.

2 De innfødte viste oss uvanlig stor vennlighet; de tente nemlig et bål og tok imot oss alle, fordi det begynte å regne, og fordi det var kaldt.

3 Paulus samlet en mengde kvister og la dem på bålet. Da kom en orm, drevet ut av varmen, og den bet seg fast i hans hånd.

4 Da de innfødte så dyret henge fra hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er uten tvil en morder. Selv om han ble reddet fra havet, har rettferdighetens gudinne ikke latt ham leve.»

5 Men Paulo rystet dyret av og kastet det i bålet; og han led ingen skade.

6 De ventet på at han skulle begynne å hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og ikke så noe unormalt skje med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.

7 På den del av øya var det eiendommer tilhørende den fremste mannen på øya, som het Publius, og han tok vennlig imot oss og var vert for oss i tre dager.

8 Det hendte da at far til Publius lå syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, ba, la hendene på ham og helbredet ham.

9 Da dette skjedde, kom også andre på øya som hadde sykdommer og ble helbredet.

10 De viste oss også stor ære, og da vi skulle seile videre, utrustet de oss med alt det vi trengte.

11 Etter tre måneder seilte vi videre i et skip fra Alexandria, som hadde ligget værfast på øya; det hadde et merke av Tvillingene.

12 Da vi kom til Syrakus, ble vi der i tre dager.

13 Derfra seilte vi videre og kom til Regium. Dagen etter, da sønnavinden kom, nådde vi Puteoli.

14 Der fant vi noen brødre og ble bedt om å bli hos dem i sju dager. Så kom vi til Roma.

15 Brødrene der, da de hørte om oss, kom og møtte oss så langt som til Appius' Forum og Tres Tabernae. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk mot.

16 Da vi kom til Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham.

17 Og det skjedde etter tre dager at Paulus kalte til seg de ledende blant jødene. Da de var kommet sammen, sa han til dem: Menn, og brødre! Jeg har ikke gjort noe mot vårt folk eller våre fedres skikker, men likevel ble jeg overgitt som fange fra Jerusalem i romernes hender.

18 De som avhørte meg, ville løslate meg, for det var ingen dødsgrunn hos meg.

19 Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, selv om jeg ikke har noe å anklage mitt folk for.

20 Av denne grunn har jeg kalt for dere for å se dere og snakke med dere, for det er for Israels håp at jeg er bundet med denne lenken.

21 De sa til ham: Vi har verken mottatt brev fra Judea om deg, eller har noen av brødrene kommet hit og sagt noe ondt om deg.

22 Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener, for vi vet at denne sekten overalt er imotstått.

23 De avtalte en dag med ham, og da kom mange til ham der han bodde. Han forklarte og vitnet om Guds rike, overbeviste dem om Jesus fra både Mose lov og profetene, fra morgen til kveld.

24 Noen ble overbevist av det han sa, men andre trodde ikke.

25 Da de ikke var enige med hverandre, gikk de fra hverandre etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: Ånden talte vel gjennom profeten Esaias til våre fedre,

26 og sa: Gå til dette folket og si, Hør dere skal høre, og ikke forstå; og se dere skal se, og ikke merke.

27 For hjertet til dette folket er sløvnet til, og deres ører er blitt tunghørte, og de har lukket øynene sine; for at de ikke skal se med øynene, høre med ørene, forstå med hjertet, og omvende seg, så jeg kan helbrede dem.

28 La det da være kjent for dere, at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de vil høre den.

29 Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde en stor diskusjon seg imellom.

30 Paulus bodde to hele år i sitt egne leide hus, og tok imot alle som kom til ham,

31 og forkynte Guds rike og lærte om Herren Jesus Kristus med all frimodighet, uten hindring.