1 Hvis du, Israel, vender tilbake til meg, sier Herren, og fjerner avgudene dine fra mitt ansikt, så skal du ikke avvike fra meg.

2 og sverger «Så sant Herren lever» i sannhet, rettferd og rett, da skal nasjonene velsigne seg i ham og prise ham.

3 For så sier Herren til mennene i Juda og Jerusalem: Bruk ny jord, og så ikke blant torner.

4 Omskjær dere for Herren og fjern det harde i hjertet, menn i Juda og Jerusalem, så min vrede ikke reiser seg som ild og brenner uten at noen kan slukke den, på grunn av deres ondskap.

5 Forkynn dette i Juda og kunngjør det i Jerusalem. Si: Blås i hornet over hele landet, rop høyt og si: «Samle dere, la oss flykte til de trygge byene!»

6 Reis et banner mot Sion. Flykt med hast, for jeg bringer ulykke fra nord, en stor ødeleggelse.

7 En løve har reist seg fra sitt tilhold; en ødelegger av nasjoner har forlatt sitt sted for å gjøre landet ditt øde, og byene dine skal bli liggende øde uten innbyggere.

8 Av denne grunn, kle dere i sekker, sørg og gråt, for Herrens glødende vrede vil ikke vike.

9 Det skal skje på den dagen, sier Herren, at hjerter hos kongen og prinsene skal miste motet; prestene skal bli forferdet, og profetene skal bli fylt med undring.

10 Da sa jeg: «Å, Herre Gud! Du har virkelig ført dette folket og Jerusalem til avveg, ved å si: 'Fred skal være med dere', mens sverdet når helt inn til sjelen.»

11 På den tiden skal det bli sagt til dette folket og til Jerusalem: «En glødende vind fra ørkenen stormer mot mitt folk som en dom over dem.»

12 En vind vil komme fra meg som er sterkere; nå vil jeg også uttale dommer mot dem.

13 Se, han stiger opp som skyer; hans vogner er som en virvelvind. Hans hester er raskere enn ørner. Ve oss! For vi er ødelagt!

14 Jerusalem, rens hjertet ditt fra ondskap, så du kan bli frelst. Hvor lenge skal de onde tankene hvile i deg?

15 For en røst forkynner fra Dan og erklærer ulykke fra Efraims fjell.

16 Forkynn til nasjonene, kunngjør det om Jerusalem: «Vokteren kommer fra et langt land og hever sin røst mot byene i Juda.»

17 Som markens voktere er de rundt henne, for hun har gjort opprør mot meg, sier Herren.

18 Dine veier og gjerninger har brakt dette over deg. Dette er din ondskap. Hvor bittert det er, det blir dypt i ditt hjerte.

19 Mitt indre, mitt indre! Jeg vrir meg i smerte; åh, hjertet mitt! Jeg kan ikke tie, for du har hørt, min sjel, lyden av krig og ropene.

20 Forfall følger forfall, for hele landet er ødelagt. Plutselig er teltene mine blitt rasert, og i et øyeblikk mine teltduker.

21 Hvor lenge skal jeg se banneret og høre lyden av hornet?

22 For mitt folk er dårer; de kjenner meg ikke. De er uten forstand. De er kloke til å gjøre ondt, men vet ikke hvordan de skal gjøre godt.

23 Jeg så på jorden, og se, den var øde og tom; til himmelen, og dens lys var borte.

24 Jeg så fjellene, og se, de skalv; og alle haugene vaklet.

25 Jeg så, og se, det var ingen mennesker, og alle himmelens fugler hadde flyktet.

26 Jeg så, og se, det fruktbare landet var blitt som en ørken, og alle byene hadde blitt ødelagt foran Herrens ansikt, på grunn av hans brennende vrede.

27 For så sier Herren: Hele landet skal bli øde, men jeg skal ikke gjøre en fullstendig ende på det.

28 På grunn av dette skal jorden sørge, og himmelen der oppe bli mørk, for jeg har talt og bestemt dette.

29 Lyden av rytter og bueskytter får hele byen til å flykte. De søker seg inn i tette skoger og klatrer opp på klippene. Alle byene er forlatt; ingen bor der.

30 Og du, ødelagte, hva vil du gjøre? For selv om du kler deg i skarlagen og pryder deg med gullsmykker, hjelper det ikke; dine elskere har forlatt deg og søker ditt liv.

31 For jeg hører en røst som en kvinne i fødselsveer, en nød som en fødende kvinne, røsten til Sions datter i hennes nød. Hun sprer hendene og sier: «Ve meg, for min sjel svekkes av morderne!»