1 Min sønn, vær oppmerksom på min visdom, og lytt nøye til min innsikt,

2 så du kan bevare sunn innsikt, og la leppene dine beskytte kunnskap.

3 For den fremmede kvinnens lepper drypper med honning, og tungen hennes er glattere enn olje;

4 men hennes ende er bitter som malurt, skarp som et tveegget sverd.

5 Hennes føtter fører ned til døden, stiene hennes leder til dødsriket.

6 Hun viser ikke livets vei; veiene hennes er ustabile, og hun innser det ikke.

7 Og nå, mine barn, hør på meg, og vend ikke bort fra ordene fra min munn.

8 Hold deg langt unna henne, og nær deg ikke inngangen til huset hennes;

9 så du ikke gir din ære til andre og dine år til de som er grusomme;

10 for at ikke fremmede skal bli mette av din styrke, og arbeidet ditt ender ikke i andres rike.

11 Da vil du stønne ved slutten, når kroppen din er sliten bort,

12 og du vil si: 'Hvordan kunne jeg hate tilrettevisning, og mitt hjerte forkaste lærdom,'

13 og jeg har ikke lyttet til mine lærere, og ikke vendt øret mot dem som har lært meg!

14 Jeg var nær ved å havne i all slags ulykke midt i forsamlingen og menigheten.

15 Drikk vann fra din egen brønn, rent vann fra din egen kilde.

16 Skal kildene dine spres ut på gatene, og bekker av vann strømme på torgene?

17 La dem være for deg alene, og ikke gi dem til fremmede.

18 La din kilde være velsignet, og gled deg over din ungdoms hustru.

19 Hun er en elskelig hind, en vakker gasell. La brystene hennes alltid mette deg, og vær alltid henrykt i hennes kjærlighet.

20 Hvorfor, min sønn, skulle du falle for en fremmed kvinne, og omfavne en annen kvinnes barm?

21 For menneskets veier er foran HERRENS øyne, og Han vurderer alle stiene hans.

22 Den ugudelige fanges i sine egne synder, og blir holdt fast av sine egne bånd av synder.

23 Han skal dø fordi han mangler veiledning, og i sin store dårskap går han vill.