Salmenes bok 77:4
Jeg husker Gud og sukker; jeg tenker på ham, og min ånd blir nedstemt. Sela.
Jeg husker Gud og sukker; jeg tenker på ham, og min ånd blir nedstemt. Sela.
Du holder øynene mine åpne; jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
Jeg minnes Gud og stønner; jeg grunner, og min ånd blir overveldet. Sela.
Jeg minnes Gud og stønner; jeg grunner, og min ånd blir overveldet. Sela.
Du holdt mine øyne våkne; jeg var så urolig at jeg ikke kunne tale.
Du holder meg våken; jeg er så opprørt at jeg ikke kan få fram et ord.
Når jeg tenkte på Gud, ble jeg urolig, når jeg snakket, ble min ånd matt. Sela.
Jeg minnes Gud og sukker; jeg grubler, og min ånd er tynget. Sela.
Du holder mine øyne våkne: jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
Du holder øynene mine våkne, og jeg er så plaget at jeg ikke kan tale.
Du holder mine øyne våkne: jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
Jeg tenker på Gud og sukker, jeg klager og min ånd er nedtrykt. Sela.
I remember God and moan; I meditate, and my spirit faints. Selah.
Jeg husker Gud, og jeg sukker. Jeg tenker, og min ånd svekkes. Sela.
Kom jeg Gud ihu, da blev jeg urolig, talede jeg, da forsmægtede min Aand. Sela.
Thou holdest mine eyes waking: I am so troubled that I cannot speak.
Du holdt mine øyne våkne: jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
You hold my eyes wide awake: I am so troubled that I cannot speak.
Thou holdest mine eyes waking: I am so troubled that I cannot speak.
Du holder mine øyne våkne. Jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
Du har holdt mine øyne våkne, jeg er opprørt og taler ikke.
Du holder mine øyne våkne: Jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
Du holder mine øyne våkne; jeg er så urolig at jeg ikke finner ord.
Sela. Thou heldest myne eyes wakynge, I was so feble, that I coude not speake,
Thou keepest mine eyes waking: I was astonied and could not speake.
Thou dydst kepe the watche of mine eies: I was amased & coulde not speake.
Thou holdest mine eyes waking: I am so troubled that I cannot speak.
You hold my eyelids open. I am so troubled that I can't speak.
Thou hast taken hold of the watches of mine eyes, I have been moved, and I speak not.
Thou holdest mine eyes watching: I am so troubled that I cannot speak.
Thou holdest mine eyes watching: I am so troubled that I cannot speak.
You keep my eyes from sleep; I am so troubled that no words come.
You hold my eyelids open. I am so troubled that I can't speak.
You held my eyelids open; I was troubled and could not speak.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Min stemme roper til Gud; jeg roper, og min stemme når frem til Gud, og han vil høre meg.
3I min nød roper jeg til Herren; om natten rekker jeg hendene mine i bønn, men jeg finner ingen trøst.
4Jeg vil ikke la mine øyne hvile, eller mine øyelokk sove.
3Hvor lenge skal jeg bære på sorg i sjelen min, og ha bedrøvelse i hjertet mitt dag etter dag? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg?
4Se hit, svar meg, Herre min Gud! Gi lys til øynene mine, så jeg ikke faller inn i døden.
5Du holder øynene mine våkne; jeg er så opprørt at jeg knapt klarer å si et ord.
9Du har ikke overgitt meg i fiendens hånd, men satt mine føtter i et romslig sted.
148Mine øyne er våkne før nattevaktene, for at jeg kan grunne på ditt ord.
82Mine øyne tørster etter ditt løfte, og sier: Når vil du trøste meg?
4Min ånd er nedtrykt; mitt indre er fylt med angst.
6For i døden kan ingen huske deg; hvem vil prise deg i dødsriket?
7Jeg er utmattet av mitt sukk. Om natten våter sengen min med tårer; jeg gråter så mye at sengen min blir våt.
7Mine øyne gråter av sorg; de er som en konstant skygge over meg.
19Hvor lenge vil du ikke vende blikket bort fra meg, og slippe meg fri til jeg får puste?
4Når jeg legger meg, tenker jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Men natten varer ved, og jeg er fylt med angst til daggry.
2Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å redde meg, så langt unna mine hjelpesløse rop?
3Jeg har sunket ned i gjørmen, og vannflommene skyller over meg.
2Jeg sa: 'Jeg vil være forsiktig med hva jeg sier, for å unngå å synde med tungen; jeg vil holde munnen min lukket så lenge den onde er til stede.'
26Jeg har verken ro eller fred; jeg får ikke hvile, men bare uro.
3Når jeg var stille, føltes det som om mine bein ble tunge av sorg hele dagen.
4For dag og natt trykket din hånd tungt på meg; min styrke ble borte som i en brennende tørke.
13I natten, når visjoner kommer for å vise dype drømmer, faller søvnen over folk,
49Mine øyne strømmer over med tårer, uten stans.
12Er jeg havet eller et sjøuhyre, at du føler behov for å overvåke meg?
15Derfor er jeg redd for hans ansikt; når jeg tenker på det, fylles jeg med frykt.
16For Gud har gjort hjertet mitt ømt, og Den Allmektige har skremt meg.
16Mitt ansikt er rødt av gråt, og mørket henger over øynene mine.
16Den sto der, men jeg kunne ikke gjenkjenne den; jeg så en skikkelse foran meg; alt var stille, og jeg hørte en stemme:
9Du har fjernet mine venner langt fra meg; du har gjort meg til en avsky for dem. Jeg er stengt inne og kan ikke komme ut.
7Jeg sa i min trygghet: "Jeg skal aldri vakle."
5Jeg roper til Herren med stemmen min, og Han svarer meg fra sitt hellige fjell. Sela.
1En sang om stigningene. Til deg løfter jeg mine øyne, du som er i himmelen.
3Vær meg nådig, Herre, for jeg er sårbar. Helbred meg, Herre, for jeg er i nød.
2Med min stemme roper jeg til Herren; jeg roper til ham av hele mitt hjerte.
3Jeg åpner mitt hjerte for ham; jeg forteller om min nød.
22Lovet være Herren, for han har gjort sin underfulle godhet mot meg i en beleiret by.
8Men mine øyne er vendt mot deg, Herre Gud; hos deg søker jeg tilflukt, riv ikke min sjel bort.
14Jeg kvitre som en svale, og klager som en due; mine øyne ser sorgfullt opp mot himmelen. Herre, jeg er undertrykt; vær min beder!
4Se, de ligger på lur for å ta livet mitt; sterke menn samler seg mot meg, selv om jeg ikke har gjort noe galt eller syndet, Herre.
10Herre, all min lengsel er åpen for deg, og mine sukk er kjent for deg.
6Min sjel skal mettes som med det beste av fetet, og med jublende lepper skal min munn prise deg.
40Om dagen ble jeg utmattet av varmen, og om natten var kulden uutholdelig. Søvnen forlot meg.
22Du har sett det, Herre. Vær ikke stille! Herre, vær ikke langt borte fra meg!
8På grunn av deres ondskap vil du straffe dem; i din vrede, Gud, kom ned over folkene!
4Han som hører Guds ord, som ser et syn fra Den Allmektige, som faller ned og får sine øyne åpnet, han sier:
27Mitt indre koker over; dage med lidelse har rammet meg.
4Er min klage rettet mot mennesker? Hvorfor skal jeg ikke være utålmodig?
14da skremmer du meg med drømmer og fyller meg med frykt gjennom syner.
4La ikke øynene dine få sove, og ikke la øyelokkene dine hvile.
4Mitt hjerte raser, og angst kveler meg. Frykten som følger skumringen, har blitt til en dyp redsel for meg.