Mika 2:8
Selv nå har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen til dem som går forbi trygt, som folk som unngår krig.
Selv nå har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen til dem som går forbi trygt, som folk som unngår krig.
Men i det siste har mitt folk reist seg som en fiende. Dere river både kappe og kledning av dem som går trygt forbi, som folk som skyr krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Fra dem som går forbi i trygghet, river dere praktdrakten av, også av dem som vender tilbake fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen, praktkledningen, av dem som går trygt forbi, av dem som vender tilbake fra krig.
Men nå reiser folket mitt seg opp som en fiende. Dere river klærne av dem som går forbi, de som kommer tilbake fra kamp.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av dem som går trygg forbi, som menn som vender seg bort fra krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av dem som går forbi trygt, som menn som frykter krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende; dere river kappen av de som går trygt forbi, som de som vender tilbake fra krigen.
Men dere reiser fiendskap mot mitt folk. Dere røver kapper fra dem som passerer trygt, fra dem som vender tilbake fra krig.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Nylig har mitt folk reist seg som en fiende, og dere river fra dem kapper og klær, fra dem som ellers trygt farer forbi, som menn som unngår strid.
Til og med i det siste har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river av kappen til dem som går trygt forbi, som menn som unngår krig.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende. Dere kaster kappene av dem som vandrer trygt, de som vender tilbake fra krig.
But lately, my people have risen up like an enemy. You strip off the garments of those who pass by trustingly, returning from war.
Men den siste tiden har mitt folk reist seg som en fiende: Dere river kappen av de som går trygt forbi, som vender tilbake fra krigen.
Men mit Folk haver nyligen opreist sig som en Fjende tvært over for (den, som kommer iført med) et Klædebon; I afføre en (herlig) Kappe af dem, som gaae forbi tryggeligen, som ere komne tilbage af Krigen.
Even of late my people has risen up as an enemy: you pull off the robe with the garment from those who pass by securely as men averse from war.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
Men nylig har folket mitt reist seg som en fiende. Dere tar drakten av de som går forbi trygt, på vei tilbake fra strid.
Men i går reiste mitt folk seg som en fiende; dere frarøvet de reisende deres hederlige klær, fra dem som gikk trygge og var på vei hjem fra krig.
Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende: dere river kappen av kappen fra dem som går trygt forbi som menn uvillige til strid.
Hva dere angår, har dere blitt hatere av dem som var i fred med dere: dere tar klærne fra dem som går forbi uten frykt, og gjør dem til krigsfanger.
but my people doth the contrary, therfore must I take parte agaynst them: for they take awaye both cote and cloke from the symple. Ye haue turned youre selues to fight,
But hee that was yesterday my people, is risen vp on the other side, as against an enemie: they spoyle the beautifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
But he that was yesterday my people, is rysen vp on the other side as against an enemie: they spoyle the beawtifull garment from them that passe by peaceably, as though they returned from the warre.
Even of late my people is risen up as an enemy: ye pull off the robe with the garment from them that pass by securely as men averse from war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
And yesterday My people for an enemy doth raise himself up, From the outer garment the honourable ornament ye strip off, From the confident passers by, Ye who are turning back from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely `as men' averse from war.
But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely [as men] averse from war.
As for you, you have become haters of those who were at peace with you: you take the clothing of those who go by without fear, and make them prisoners of war.
But lately my people have risen up as an enemy. You strip the robe and clothing from those who pass by without a care, returning from battle.
but you rise up as an enemy against my people. You steal a robe from a friend, from those who pass by peacefully as if returning from a war.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Kvinner blant mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hus; deres barns herlighet tar dere bort for alltid.
7Du som er kalt Jakobs hus, er Herrens ånd blitt begrenset? Er dette Hans verk? Gjør ikke mine ord godt for den som lever rettskaffent?
2De begjærer marker og tar dem med vold; hus, og tar dem bort: Slik undertrykker de en mann og hans hus, selv en mann og hans arv.
3Derfor sier Herren: Se, mot denne slekt planlegger jeg en ulykke, som dere ikke skal kunne fri dere fra; dere skal heller ikke kunne gå med stolthet, for denne tiden er ond.
4På den dagen skal man sette opp en klagesang mot dere og sørge med bitter sorg, og si: Vi er fullstendig ruinert: Han har forandret min folks arv: Hvordan har han fjernet den fra meg! Han har delt våre marker til andre.
21Både unge og gamle ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverd. Du har drept dem på din vredes dag; du har slaktet uten nåde.
22Du har kalt sammen min frykt som på en høytidsdag, slik at ingen slapp unna eller ble tilbake på Herrens vredes dag. De jeg har båret fram og oppdratt, har min fiende fortært.
8For dette, ifør dere sekkestrie, klag og jammer: for Herrens heftige vrede er ikke vendt bort fra oss.
2Dere som hater det gode og elsker det onde; som river av dem huden og kjøttet fra knoklene deres,
3som også eter kjøttet av mitt folk, flår av dem huden; som bryter deres bein og deler dem opp som i en gryte, lik kjøtt i en kjele.
25Gå ikke ut i marken, gå ikke på veien; for fiendens sverd og frykt er på alle sider.
26Å, du mitt folks datter, kle deg i sekk, velte deg i aske: sørg som for en enebårens sønn, en meget bitter klage: for ødeleggeren skal plutselig komme over oss.
27Jeg har satt deg som et tårn og en festning blant mitt folk, for at du skal kjenne og prøve deres vei.
7Skal ikke de plutselig reise seg som skal bite deg, og våkne opp de som skal plage deg, og du skal være et bytte for dem?
8Fordi du har plyndret mange nasjoner, skal hele resten av folkene plyndre deg; på grunn av menneskeblod, og for volden mot landet, byen og alle som bor der.
1Den som knuser, har kommet fram for ditt ansikt: hold stillingen, vokt veien, gjør deg sterk i hoftene, forsterk din kraft kraftig.
2For Herren har vendt bort Jakobs herlighet, som Israels herlighet: for de som tømmer, har tømt dem, og ødelagt deres vinranker.
11Den dagen du sto på den andre siden, dagen da fremmede førte bort hans hærskarer, da utlendinger kom inn gjennom hans porter og kastet lodd om Jerusalem, var du også som en av dem.
5Herren var som en fiende; han har slukt Israel, slukt alle hennes palasser; han har ødelagt hennes festninger og har økt sorg og gråt hos Judas datter.
15Hva betyr dette at dere knuser mitt folk i stykker og maler de fattiges ansikter? sier Herren, hærskarenes Gud.
10Du får oss til å trekke oss tilbake for fienden, og de som hater oss tar bytte for seg selv.
17Samle din bagasje fra landet, du som bor i borgen.
5Folk vil bli undertrykt, hver av en annen, og hver av sin nabo. Barnet skal opptre hovmodig mot den gamle, den lave mot den ærefulle.
6Når en mann skal ta tak i sin bror fra farens hus og si: Du har klær, vær vår hersker, og la denne ruinen være under din hånd.
11For de har legeret mitt folks datters skade lett, og sagt: Fred, fred; når det ikke er fred.
22Så sier Herren: Se, et folk kommer fra landet i nord, og en stor nasjon skal vekkes fra jordens ender.
23De skal gripe bue og spyd; de er grusomme, og har ingen nåde; deres stemme brøler som havet; og de rir på hester, stilt opp som menn til krig mot deg, datter av Sion.
2For å hindre de trengende i å få rettferdighet og ta bort de fattiges rett i mitt folk, slik at enker blir deres bytte, og de kan plyndre de farløse!
25Dine menn skal falle for sverdet, og dine helter i krigen.
12For å plundre og ta bytte, for å rette hånden din mot de avsidesliggende stedene som nå er bebodde, og mot folket som er samlet fra nasjonene, som har fått fe og gods, som bor midt i landet.
29Landets folk har brukt undertrykkelse og gjort ran, og forulempet de fattige og nødlidende; ja, de har presset den fremmede på urett vis.
5Jakobs hus, kom, la oss vandre i Herrens lys.
6For du har forlatt ditt folk, Jakobs hus, fordi de har fylt seg med skikker fra Østen og er spåmenn som filisterne, og de slutter seg til fremmede.
12Når det gjelder mitt folk, er det barn som undertrykker dem, og kvinner som hersker over dem. Mitt folk, de som leder dere, får dere til å feile og ødelegger veiene dere skulle gå.
13Se, ditt folk i din midte er som kvinner: dine lands porter står åpne for fiendene; ild skal fortære dine bommer.
11Nå har mange nasjoner samlet seg mot deg, de sier: La henne bli vanæret, og la våre øyne stirre på Sion!
13Torner og tistler skal vokse opp over mitt folks land; ja, over alle gledeshusene i den glade byen.
8Jeg har hørt Moabs hån og ammonittenes spott, hvordan de har hånet mitt folk og gjort seg store mot deres grenser.
37Og de fredelige beiter er ødelagt på grunn av Herrens voldsomme vrede.
31Å generasjon, se Herrens ord. Har jeg vært en ørken for Israel? Et land av mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi er herrer; vi kommer ikke mer til deg?
11Derfor sier Herren Gud: En fiende skal omringe landet ditt, og han skal ta bort din makt fra deg, og dine palasser skal bli plyndret.
7Deres land er øde, byene er brent med ild; landet deres etes opp av fremmede rett foran dere, øde, som ødelagt av fremmede.
4Forbered dere til krig mot henne; reis dere, og la oss gå opp ved middagstid. Ve oss! for dagen er på hell, skyggene av kvelden strekker seg ut.
7På den tiden skal gaven bringes til Herren over hærskarene, fra et folk spredt og flådd, og fra et folk fryktinngytende fra deres begynnelse inntil nå; et folk som er målt og tråkket under fot, hvis land elvene har ødelagt, til stedet for navnet til Herren over hærskarene, Sions berg.
7For de har fortært Jakob og lagt hans bosted øde.
18Herren er rettferdig; for jeg har gjort opprør mot hans befalinger: hør, jeg ber dere, alt folk, og se min sorg: mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
9Gå sammen, dere folkeslag, og bli knust! Lytt, alle dere land langt borte! Bind sammen styrken deres, og bli knust; bind sammen styrken deres, og bli knust.
40De skal også bringe en flokk mot deg, og de skal steine deg med steiner og stikke deg gjennom med sverdene sine.
16Han fikk mange til å falle, ja, en falt over en annen. Og de sa: 'Reis deg, la oss vende tilbake til vårt eget folk, til vårt hjemland, bort fra det undertrykkende sverdet.'
16Deres kogger er som en åpen grav; de er alle sterke krigere.