Salmenes bok 73:16
Da jeg tenkte på dette for å forstå det, ble det for smertefullt for meg;
Da jeg tenkte på dette for å forstå det, ble det for smertefullt for meg;
Da jeg forsøkte å forstå dette, var det for smertefullt for meg,
Jeg tenkte etter for å forstå dette, men det var en plage i mine øyne.
Jeg prøvde å forstå dette, men det var en møye i mine øyne,
Men da jeg forsøkte å forstå dette, føltes det som en umulig oppgave.
Da jeg tenkte på å forstå dette, syntes det altfor smertefullt for meg.
Da jeg tenkte over dette, føltes det for tungt for meg;
Da tenkte jeg etter for å forstå dette, men det føltes tungt i mitt sinn,
Da jeg forsøkte å fatte dette, syntes det meg altfor vanskelig.
Da jeg forsøkte å forstå dette, var det vondt for meg,
Da jeg forsøkte å forstå dette, var det altfor smertefullt for meg.
Da jeg forsøkte å forstå dette, var det vondt for meg,
Da jeg tenkte etter for å forstå dette, var det en plage i mine øyne.
When I tried to understand all this, it troubled me deeply.
Så jeg tenkte etter for å forstå dette; det var en vanskelig oppgave for meg.
Og jeg tænkte at forstaae det; (men) det var møisommeligt for mine Øine,
When I thought to understand this, it was too painful for me;
When I thought to know this, it was too painful for me;
Da jeg forsøkte å forstå dette, var det for smertefullt for meg;
Og jeg prøvde å forstå dette, men det var en plage for meg,
Da jeg tenkte på dette, var det for smertefullt for meg,
Da jeg prøvde å forstå dette, virket det håpløst for meg,
When I thought how I might know this, It was too painful for me;
When I thought{H8762)} to know{H8800)} this, it was too painful for me;
Then thought I to vnderstonde this, but it was to harde for me.
Then thought I to know this, but it was too painefull for me,
Therfore I considered howe I might vnderstande this: but it was to paynefull in myne eyes.
When I thought to know this, it [was] too painful for me;
When I tried to understand this, It was too painful for me;
And I think to know this, Perverseness it `is' in mine eyes,
When I thought how I might know this, It was too painful for me;
When I thought how I might know this, It was too painful for me;
When my thoughts were turned to see the reason of this, it was a weariness in my eyes;
When I tried to understand this, it was too painful for me;
When I tried to make sense of this, it was troubling to me.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17inntil jeg gikk inn i Guds helligdom; da forstod jeg deres ende.
21Slik min sjel ble krenket, og jeg ble stukket i mitt hjerte.
22Så tåpelig var jeg, og uforstandig; jeg var som et dyr foran deg.
6En slik kunnskap er for underfull for meg; den er så høy at jeg ikke kan nå den.
14For hele dagen har jeg blitt plaget, og hver morgen er jeg tuklet.
15Hvis jeg hadde sagt: Jeg vil tale slik, se, da hadde jeg sveket dine barns generasjon.
3Hvem er han som skjuler råd uten kunnskap? Derfor har jeg uttalt det jeg ikke forsto; ting som er for underfulle for meg, som jeg ikke visste.
23Alt dette har jeg bevist med visdom: Jeg sa, jeg vil være vis; men det var langt fra meg.
24Det som er langt borte og svært dypt, hvem kan finne det ut?
25Jeg har anvendt mitt hjerte for å kjenne, lete og søke visdom og grunnen til ting, og for å kjenne tåpelighetens ugudelighet, ja, dårskapens galskap.
16Jeg tenkte med meg selv, se, jeg har oppnådd stor visdom, mer enn alle som har vært før meg i Jerusalem: min sjel har fått stor erfaring av visdom og kunnskap.
17Jeg satte meg for å forstå visdom, galskap og dårskap: jeg merket at også dette er en jakt etter vind.
18For med stor visdom kommer stor sorg: og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.
2Men for meg var føttene nær ved å snuble; jeg holdt nesten på å falle.
3For jeg ble misunnelig på dårene da jeg så de urettferdiges velstand.
17Jeg er nær ved å falle, og min sorg er alltid foran meg.
13Jeg satte meg for å søke og utforske ved visdom alt som gjøres under himmelen: dette vanskelige arbeidet har Gud gitt menneskene å drive med.
18Når jeg vil trøste meg over sorg, er hjertet tungt i meg.
19Ve meg for min skade! Min smerte er alvorlig, men jeg sier: Dette er min lidelse, og jeg må tåle den.
15Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå stille gjennom alle mine år i min sjels bitterhet.
3Å, om jeg bare visste hvor jeg kunne finne ham! For å kunne komme til hans sete!
2Jeg var stum av stillhet, jeg holdt min fred, selv fra det gode; og min sorg ble vekket.
3Mitt hjerte var brennende i meg, mens jeg grublet brant ilden. Da talte jeg med min tunge:
4HERRE, la meg få vite min ende, og hva målet for mine dager er, så jeg kan forstå hvor skjør jeg er.
11Mine dager er forbi, mine planer er brutt, selv hjertets tanker.
23Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte; prøv meg, og kjenn mine tanker.
4Mitt hjerte er vondt til mote: dødsangst har falt over meg.
15Derfor er jeg urolig ved hans nærvær; når jeg tenker etter, blir jeg redd for ham.
16For Gud gjør mitt hjerte mykt, og Den Allmektige skremmer meg.
3Når min ånd er overveldet i meg, da kjenner du min sti. På den vei jeg går, har de i hemmelighet lagt en felle for meg.
32Lær meg hva jeg ikke ser: hvis jeg har gjort urett, vil jeg ikke gjøre det igjen.
10Da ville jeg fortsatt ha trøst; ja, midt i min sorg ville jeg stå fast: la ham ikke spare meg; for jeg har ikke skjult Den Hellige ens ord.
23For ødeleggelse fra Gud har vært en terror for meg, og på grunn av hans opphøyelse kunne jeg ikke holde ut.
11Og de sier: Hvordan kan Gud vite? Og har Den Høyeste kunnskap?
3Jeg har verken lært visdom eller har kunnskapen om det hellige.
3Dødens sorger omsluttet meg, og helvetets smerter grep meg: jeg fant nød og sorg.
1Jeg er mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
16Når jeg satte mitt hjerte på å kjenne visdom, og å se arbeidet som gjøres på jorden, (for også er det slik at verken dag eller natt ser man søvn med sine øyne)
20Så vendte jeg tilbake for å få mitt hjerte til å fortvile over alt mitt arbeid som jeg hadde gjort under solen.
6Selv om jeg snakker, blir ikke min smerte mindre: og selv om jeg tier, gir det meg ingen lettelse.
3Derfor er mine hofter fylt av smerte; jeg er grepet av kramper som en fødende kvinne; jeg bøyde meg ned da jeg hørte det, jeg ble slått av skrekk da jeg så det.
3Jeg tenkte på Gud og ble urolig: jeg klaget, og min ånd var overveldet. Pause.
15Da sa jeg i mitt hjerte: Slik det skjer med dåren, slik skjer det også med meg. Hvorfor var jeg da mer vis? Da sa jeg i mitt hjerte at også dette er forgjengelig.
10Og jeg sa, Dette er min svakhet: men jeg vil huske årene da Den Høyestes høyre hånd virket.
10Jeg sa: I mine dageres midtpunkt skal jeg gå til gravens porter. Jeg er berøvet resten av mine år.
10Fjern ditt slag fra meg; jeg er fortært av slaget fra din hånd.
18Og Herren har gitt meg kjennskap til dette, og jeg vet det: Da viste du meg deres gjerninger.
4Derfor er min ånd motløs i meg; mitt hjerte er forferdet i mitt indre.
6Jeg er nedtrykt og bøyd, jeg sørger dagen lang.
16Når det gjelder meg, har jeg ikke hastet meg til å slutte å være en gjeter for å følge deg, heller ikke har jeg ønsket den sørgelige dagen; du vet det, det som kom fra mine lepper var rett foran deg.