1 Selv om jeg taler med menneskers og englers tungemål, men ikke har kjærlighet, har jeg blitt som klang av messing eller en klingende cymbal.

2 Og selv om jeg har gave til profeti, og kan forstå alle mysterier og all kunnskap; og selv om jeg har all tro, slik at jeg kunne flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting.

3 Og selv om jeg gir bort alt jeg eier for å mate de fattige, og selv om jeg gir kroppen min til å bli brent, men ikke har kjærlighet, er det nytteløst for meg.

4 Kjærlighet tåler lenge og er vennlig; kjærlighet misunner ikke; kjærlighet skryter ikke, er ikke hovmodig,

5 Den oppfører seg ikke upassende, søker ikke sitt eget, blir ikke lett provosert, tenker ikke ondt;

6 Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg over sannheten;

7 Den bærer alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærlighet svikter ikke: men enten det er profetier, skal de opphøre; enten det er tungemål, skal de tie; enten det er kunnskap, skal den bli borte.

9 For vi kjenner delvis, og vi profeterer delvis.

10 Men når det perfekte kommer, skal det som er delvis, bli borte.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, forsto som et barn, tenkte som et barn; men da jeg ble voksen, la jeg bort de barnslige tingene.

12 For nå ser vi som gjennom et speil, uklart; men da ansikt til ansikt: nå kjenner jeg delvis; men da skal jeg kjenne, slik som jeg også blir kjent.

13 Og nå består tro, håp, kjærlighet, disse tre; men den største av disse er kjærlighet.