1 Og Herren talte til Moses og sa:

2 Helliggjør for meg alle førsteføttene, hva enn som åpner livmoren, blant Israels barn, både av mennesker og av dyr; det tilhører meg.

3 Og Moses sa til folket: Husk denne dagen, da dere kom ut fra Egypt, fra slaveriet; for med stor kraft førte Herren dere ut fra dette stedet: Ingen surdeig skal bli spist.

4 Denne dagen kom dere ut i måneden Abib.

5 Og når Herren fører deg inn i Kanaanittenes land, som han lovet dine forfedre, et land som flyter med melk og honning, da skal du holde denne tjenesten i denne måneden.

6 I syv dager skal du spise usyret brød, og den syvende dagen skal det være en fest for Herren.

7 Usyret brød skal spises i syv dager; og det skal ikke ses surdeig hos deg, heller ikke skal det finnes surdeig i alle dine besittelser.

8 Og du skal fortelle til din sønn denne dagen og si: Dette er gjort på grunn av det Herren gjorde mot meg da jeg kom ut fra Egypt.

9 Og det skal være et tegn for deg på hånden, og som et minnesmerke mellom dine øyne, for at Herrens lov må være i din munn; for med sterk hånd har Herren ført deg ut fra Egypt.

10 Derfor skal du holde denne forskriften i sin tid fra år til år.

11 Og det skal være når Herren fører deg inn i Kanaanittenes land, som han sverget til deg og dine forfedre, og gir det til deg,

12 at du skal hellige for Herren alt som åpner livmoren, og hvert førstefødt av dyrene som du har; hanner skal tilhøre Herren.

13 Og hvert førstefødt av et esel skal du løse med et lam; og hvis du ikke vil løse det, skal du kaste det: og alle førstefødte av mennesker blant dine barn skal du løse.

14 Og det skal skje når din sønn spør deg i fremtiden og sier: Hva er dette? da skal du si til ham: Med sterk hånd førte Herren oss ut fra Egypt, fra slaveriet:

15 Og det skjedde, da farao motvillig lot oss gå, at Herren drepte alle førstefødte i Egypt, både de førstefødte av mennesker, og de førstefødte av dyr; derfor ofrer jeg til Herren alt som åpner livmoren, som er hanner; men alle førstefødte av mine barn løser jeg.

16 Og det skal være et tegn på din hånd, og som frontaler mellom dine øyne; for med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt.

17 Og det skjedde, da farao hadde latt folket gå, at Gud ledet dem ikke gjennom filisternes land, selv om det var nær; for Gud sa: Frykter folkene kanskje når de ser krig, og vender tilbake til Egypt.

18 Men Gud førte folket bort, gjennom veien i ørkenen mot Rødehavet; og Israels barn dro ut fra Egypt utstyrt.

19 Og Moses tok med seg Josef sine ben; for han hadde sterkt sverget israels barn og sagt: Gud vil helt sikkert besøke dere; og dere skal ta mine ben opp herfra med dere.

20 Og de dro fra Sukot, og leiret seg i Etam, ved kanten av ørkenen.

21 Og Herren gikk foran dem om dagen i en sky av pillarer, for å lede dem på veien; og om natten i en ildpilar, for å gi dem lys; så de kunne gå både dag og natt:

22 Han tok ikke bort sky-pilaren om dagen, heller ikke ildpilaren om natten, fra foran folket.