1 Og de begynte reisen fra Elim, og hele folket av Israels barn kom til ørkenen Sin, som ligger mellom Elim og Sinai, på den femtende dagen av den andre måneden etter at de hadde reist ut av Egypt.

2 Og hele menigheten av Israels barn murret mot Moses og Aron i ørkenen:

3 Og Israels barn sa til dem: «Om bare Herren hadde latt oss dø i Egypt! Der vi satt ved grytene med kjøtt og spiste oss mette med brød! For dere har ført oss ut til denne ørkenen for å drepe hele folket med sult.»

4 Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen for dere; og folket skal gå ut og samle det de trenger hver dag, for at jeg kan prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke.»

5 Og det skal skje at på den sjette dagen skal de forberede det de har samlet; og det skal være dobbelt så mye som de samler hver dag.

6 Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: «Om kvelden skal dere vite at Herren har ført dere ut av Egyptens land.»

7 Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han hører deres klager mot Herren; hva er vi, at dere klager mot oss?

8 Og Moses sa: «Dette skal skje når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden, og om morgenen brød som metter dere; for Herren hører deres klager som dere retter mot ham; hva er vi? Deres klager er ikke mot oss, men mot Herren.»

9 Og Moses sa til Aron: «Si til hele menigheten av Israels barn: Kom nær til Herren, for han har hørt deres murmurer.»

10 Og det skjedde, da Aron talte til hele menigheten av Israels barn, at de så mot ørkenen, og se, Herrens herlighet viste seg i skyen.

11 Og Herren talte til Moses og sa:

12 «Jeg har hørt klagene til Israels barn; si til dem: Om kvelden skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mettet med brød; og dere skal vite at jeg er Herren deres Gud.»

13 Og det skjedde at om kvelden kom vaktelene og dekket leiren; og om morgenen lå dugg rundt leiren.

14 Og når duggen som hadde lagt seg, var borte, se, på overflaten av ørkenen lå det noe lite og rundt, så smått som frost på bakken.

15 Og da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» for de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.»

16 Dette er det som Herren har befalt: Samle av det hver mann etter sitt behov, en omer for hver mann, etter antallet av deres familiemedlemmer; la hver av dem ta for dem som er i teltene deres.

17 Og Israels barn gjorde slik, de samlet, noen mer, noen mindre.

18 Og da de målte det med en omer, hadde den som samlet mye, ikke noe til overs, og den som samlet lite, led ikke nød; hver samlet etter sitt behov.

19 Og Moses sa: «La ingen av dem ligge igjen til om morgenen.»

20 Men de hørte ikke på Moses; noen av dem lot det ligge til om morgenen, og det ble fullt av larver og stank; og Moses ble sint på dem.

21 Og de samlet det hver morgen, hver mann etter sitt behov; og når solen ble varm, smeltet det.

22 Og det skjedde at på den sjette dagen samlet de dobbelt så mye brød, to omere for hver mann; og alle menighetens ledere kom og fortalte Moses.

23 Og han sa til dem: «Dette er det som Herren har sagt: I morgen er det hviledag, en hellig sabbat for Herren; forbered det dere vil bake i dag, og kok det dere vil koke; og det som blir til overs, legg bort til dere til morgenen.»

24 Og de la det bort til morgenen, slik som Moses hadde befalt; og det stank ikke, verken var det noen larve i det.

25 Og Moses sa: «Spis det i dag, for i dag er det en sabbat for Herren; i dag skal dere ikke finne det på marken.»

26 I seks dager skal dere samle det, men på den sjuende dagen, som er sabbat, skal det ikke være noe i den.

27 Og det skjedde, at noen av folket gikk ut på den sjuende dagen for å samle, og de fant ikke noe.

28 Og Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å følge mine bud og mine lover?»

29 Se, for at Herren har gitt dere sabbaten, gir han dere derfor på den sjette dagen brød for to dager; bli hver mann i sin plass, la ingen forlate sin plass på den sjuende dagen.»

30 Så hvilte folket den sjuende dagen.

31 Og Israels hus kalte navnet på det Manna; og det var som korianderfrø, hvitt, og smaken av det var som kaker laget med honning.

32 Og Moses sa: «Dette er det som Herren har befalt: Fyll en omer av det, så det kan bevares for deres generasjoner; så de kan se brødet som jeg har gitt dere å spise i ørkenen, da jeg førte dere ut av Egypt.»

33 Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke, og legg en omer full av manna i den, og legg den bort for Herren, for å bevares for deres generasjoner.»

34 Som Herren befalte Moses, la Aron det bort foran vitnesbyrdet, for å bevares.

35 Og Israels barn spiste manna i førti år, helt til de kom til et land med innbyggere; de spiste manna til de kom til grensene av Kanaan.

36 En omer er den tiende del av en efa.