Jeremia 45:3
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt til sorg til min nød; jeg mister motet av mine sukks, og jeg finner ingen hvile.
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt til sorg til min nød; jeg mister motet av mine sukks, og jeg finner ingen hvile.
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utslitt av mine sukk, og jeg finner ingen hvile.
Du sa: Ve meg! For Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er trett av mitt sukk, og hvile fant jeg ikke.
Du sa: «Ve meg! For Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er utslitt av mitt sukk, og jeg finner ingen hvile.»
Du har sagt: «Uff! For Herren har gitt meg sorg i min smerte; jeg er utmattet av å sukke og finner ikke hvile.»
Du sa: Ve meg nå, for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utmattet av min sukk og finner ingen hvile.
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er trett av min sukk og finner ingen ro.
Du sier: Ve meg, for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er trett av mine sukk, og jeg finner ingen ro.
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg ble motløs i min klage og finner ingen ro.
Du sa: «Ve meg nå! For HERREN har økt sorg over min smerte; jeg besvimte i mine sukk, og jeg finner ingen hvile.»
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg ble motløs i min klage og finner ingen ro.
Du sa: «Ve meg, for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utmattet av min klage og finner ingen hvile.»
You have said, 'Woe to me! The LORD has added sorrow to my pain. I am worn out from my groaning, and I find no rest.'
Du sa: Ve meg! For Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er utmattet av stønning og finner ingen hvile.
Du sagde: Vee mig nu! thi Herren haver lagt min Sorrig til min Smerte; jeg er træt af mit Suk og finder ingen Rolighed.
Thou didst say, Woe is me now! for the LORD hath added grief to my sorrow; I fainted in my sighing, and I find no rest.
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg ble svak i min sukk, og jeg finner ingen hvile.
You said, Woe is me now! for the LORD has added grief to my sorrow; I fainted in my sighing, and I find no rest.
Du har sagt: Ve meg nå! for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utmattet av min stønnen og finner ingen hvile.
Du har sagt: Ve meg nå, for Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er trett av mine sukk, og jeg har ikke funnet hvile.
Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er sliten av mitt sukk, og jeg finner ingen hvile.
Du sa: Ve meg! For Herren har gitt meg sorg i tillegg til min smerte; jeg er trett av lyden av min sorg, og jeg får ingen hvile.
In so moch as thou thoughtest thus (when thou wast writinge) Wo is me, the LORDE hath geuen me payne for my trauayle: I haue weeried my self wt sighinge, and shall I fynde no rest?
Thou diddest say, Wo is me nowe: for the Lord hath laied sorrow vnto my sorrowe: I fainted in my mourning, and I can finde no rest.
Insomuch as thou thoughtest thus when thou wast wrytyng wo is me, the Lorde hath geuen me payne for my trauayle, I haue weeried my selfe with sighing, and haue founde no rest:
Thou didst say, Woe is me now! for the LORD hath added grief to my sorrow; I fainted in my sighing, and I find no rest.
You did say, Woe is me now! for Yahweh has added sorrow to my pain; I am weary with my groaning, and I find no rest.
`Thou hast said, Wo to me, now, for Jehovah hath added sorrow to my pain, I have been wearied with my sighing, and rest I have not found.
Thou didst say, Woe is me now! for Jehovah hath added sorrow to my pain; I am weary with my groaning, and I find no rest.
Thou didst say, Woe is me now! for Jehovah hath added sorrow to my pain; I am weary with my groaning, and I find no rest.
You said, Sorrow is mine! for the Lord has given me sorrow in addition to my pain; I am tired with the sound of my sorrow, and I get no rest.
You said, Woe is me now! for Yahweh has added sorrow to my pain; I am weary with my groaning, and I find no rest.
‘You have said,“I feel so hopeless! For the LORD has added sorrow to my suffering. I am worn out from groaning. I can’t find any rest.”’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
1Ordet som profeten Jeremia sa muntlig til Baruk, sønn av Neriah, etter at han hadde skrevet ned disse ordene i en bok, slik Herren hadde befalt, i det fjerde året av Jehoiakim, sønn av Josjia, konge i Juda:
2Så sier Herren, Israels Gud, til deg, Baruk:
18Når jeg ville trøste meg i sorgen, svikter hjertet mitt.
11Alle hennes folk sukker; de søker brød og har byttet bort sine dyrebare skatter for mat for å lindre sine sultne sjeler: se, O Herre, og vurder; for jeg er blitt redusert til noe avskyelig.
12Er det ingenting for deg, dere som går forbi? Se og se om det er noen sorg lik min sorg, som har rammet meg, hvor Herren har plaget meg med sin sterke vrede.
13Fra oven har han sendt ild inn i mine bein, og det forstyrrer meg; han har strukket ut et nett for mine føtter, og han har gjort meg fortvilet og svak hele dagen.
15Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har også gjort det: Jeg skal gå stille gjennom mine år i min sjels sorg.
15Hvorfor gråter du for din lidelse? Din sorg er uhelbredelig på grunn av dine misgjerninger; fordi dine synder var mange, har jeg gjort dette mot deg.
3Derfor er hoftene mine fylt med smerte; smerter har tatt tak i meg, som de smerter en kvinne kjenner i fødselen. Jeg ble overveldet av smerte ved å høre det; jeg ble skremt av å se det.
9Ha miskunn med meg, Herre, for jeg er i nød: øynene mine er utslitt av sorg, ja, min sjel og min mage.
10For mitt liv er preget av sorg, og mine år med sukk: min styrke svikter på grunn av mine urettferdigheter, og mine bein er oppbrukt.
20Se, O Herre; for jeg er i nød: jeg er plaget innenfra; mitt hjerte er i kaos; for jeg har gjort opprør. Ute herjer sverdet; hjemme er det som døden.
21De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg; alle mine fiender har hørt om min nød; de gleder seg over det du har gjort; du vil bringe den dagen du har kalt, og de skal bli som meg.
22La all deres ondskap komme fram for deg; og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser; for mine sukk er mange, og mitt hjerte er svakt.
18Hvorfor er smerten min evig, og såret mitt uhelbredelig, som ikke vil bli leget? Vil du være helt for meg som en løgner, og som vann som tørker ut?
6Selv om jeg taler, blir ikke sorgen mindre; og selv om jeg tier, opplever jeg ingen lettelse.
7Men nå har han slitt meg ut: du har gjort fellesskapet mitt helt øde.
2Selv i dag er min klage bitter; min lidelse er tyngre enn mitt sukke.
12For slik sier HERREN: Din skade er uhelbredelig, og ditt sår er alvorlig.
6Sukk derfor, du menneskesønn, med dyp smerte; og med hjertesorg, sukk foran dem.
15Se, de sier til meg: Hvor er HERRENs ord? La det komme nå.
10Ve meg, min mor, at du har født meg til en mann av strid og som en årsak til konflikt for hele jorden! Jeg har hverken lånt ut med renter, eller menn har lånt til meg med renter; likevel forbanner hver og en av dem meg.
8Jeg er svak, knust av sorg; jeg har ropt på grunn av uroen i hjertet mitt.
17Og du har fjernet min sjel langt bort fra fred: jeg glemte velstand.
18Og jeg sa, Min styrke og mitt håp er borte fra Herren.
17For jeg er klar til å stanse, og min sorg er stadig foran meg.
16Nå, når jeg hadde overlevert beviset på kjøpet til Baruk, sønnen til Neriah, ba jeg til Herren med disse ordene:
10Du er utmattet i storheten av dine veier; likevel sa du ikke, 'Det er ingen håp.' Du har funnet livet i dine hender; derfor ble du ikke bedrøvet.
3Min sjel er dypt plaget; men du, Herre, hvor lenge skal du være stille?
20Hån har knust mitt hjerte, og jeg er tung til sinns; jeg lette etter noen som kunne vise meg medfølelse, men det var ingen, og ingen kunne trøste.
3Og på den dagen skal Herren gi deg hvile fra din sorg, fra din frykt, og fra det harde slaveriet du led.
26Jeg var ikke trygg; jeg hadde ikke hvile; jeg var ikke stille; likevel kom ulykke.
6Jeg er trist; jeg er knust av sorg; jeg går og sørger hele dagen.
5Stakkars meg, som bor i Mesek og lever i teltene til Kedar!
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, og det er ingen helbredelse for oss? Vi ventet på fred, men det er ikke noe godt; og for tiden med helbredelse, se, det er ulykke!
4Si til ham: Herren sier: Se, det jeg har bygget, vil jeg rive ned, og det jeg har plantet, vil jeg fjerne, dette landet i sin helhet.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg gråter hjerteskjærende; ikke prøv å trøste meg på grunn av ødeleggelsene av folket mitt.
13Når jeg sier: Min seng skal trøste meg, min bænk skal lindre klagen min;
3Men Baruch, sønnen til Neriah, har fått deg til å gå imot oss for å overgi oss til kaldéerene, så de kan drepe oss og føre oss bort som fanger til Babylon.
38Men siden dere sier: 'Herrens byrde,' derfor sier Herren: Fordi dere bruker dette uttrykket, 'Herrens byrde,' og jeg har sendt til dere og sagt: Dere skal ikke bruke dette uttrykket,
16For disse ting gråter jeg; mitt øye renner over med vann, fordi den som skulle lindre min sjel, er langt unna; mine barn er forlatt, fordi fienden seiret.
3Juda er blitt ført i fangenskap på grunn av stor nød og slaveri; hun bor blant hedningene og finner ingen hvile.
64Og du skal si: Slik skal Babylon synke, og ikke stige opp fra det onde jeg vil bringe over henne; og de skal bli utmattet. Slik langt er ordene fra Jeremia.
17Derfor skal du si dette ordet til dem: La mine øyne renne over med tårer natt og dag, og la dem ikke opphøre; for min folks jomfru er knust med et stort sår, med et alvorlig brudd.
24For sukke mitt kommer før jeg spiser, og klagene mine renner ut som vann.
1Jeg er mannen som har sett lidelse med vreden hans.
21Da ble mitt hjerte tynget, og jeg ble truffet i mitt indre.
1Ve meg! For jeg er som når de plukker sommerfruktene, som drueplukkerne; det er ingen druer å spise: min sjel lengter etter de deilige fruktene.