1 Da sang Deborah og Barak, Abinoams sønn, den dagen og sa:
2 Lovpris HERREN for sin rettferdiggjørelse for Israel, da folket frivillig tilbød seg selv.
3 Hør, konger; lytt, fyrster; jeg, Deborah, vil synge til HERREN; jeg vil prise HERREN, Israels Gud.
4 HERRE, når du gikk ut fra Seir, da du marsjerte ut fra Edoms mark, ristet jorden, og himmelen dryppet; skyene slapp ned vann.
5 Fjellene smeltet foran HERREN, selv Sinai smeltet foran HERREN, Israels Gud.
6 I Shamgar, Anaths sønn, sine dager, i Jaels dager, var veiene øde, og reisende måtte ta omveier.
7 Innbyggerne i landsbyene opphørte, de opphørte i Israel, inntil jeg, Deborah, steg opp, jeg ble en mor for Israel.
8 De valgte nye guder; da brøt det ut krig ved portene: var det ikke et skjold eller spyd å se blant førti tusen i Israel?
9 Mitt hjerte er vendt mot Israels ledere som frivillig tilbød seg blant folket. Velsign HERREN!
10 Tal, dere som rir på hvite esler, dere som sitter i dommerstolen og går på veien.
11 De som er berget fra lyden av bueskytterne ved vannkildene, der skal de taler om HERRENs rettferdige gjerninger, de gjerningene mot innbyggerne i hans landsbyer i Israel; der skal HERRENs folk gå ned til portene.
12 Våkne, våkne, Deborah; våkne, våkne, syng en sang; reis deg, Barak, og før ditt folk ut av fangenskap, du sønn av Abinoam.
13 Da gjorde han den som ble tilbake, til leder over adelsmennene blant folket; HERREN lot meg herske over de mektige.
14 Ut av Efraim var det en rot mot Amalek; etter deg, Benjamin, blant ditt folk; ut av Makir kom det ledere, og ut av Sebulun de som skrev.
15 Og fyrstene av Issakar var med Deborah; selv Issakar, og Barak: han ble sendt til fots inn i dalen. For Reubens delinger var det store tanker i hjertet.
16 Hvorfor ble du værende blant sauene for å høre sauenes brek? For Reubens delinger var det mye som ble grunnet på.
17 Gilead var ikke til stede over Jordan; og hvorfor ble Dan værende i skip? Asher fortsatte ved havkysten og ble værende i sine brudd.
18 Sebulun og Naftali var et folk som risikerte sine liv inntil døden i høydene på marken.
19 Kongene kom og kjempet; da kjempet kongene av Kanaan i Taanach ved vannene i Megiddo; de tjente ingen penger.
20 De kjempet fra himmelen; stjernene i sine baner kjempet mot Sisera.
21 Kishon-elven feide dem bort, denne gamle elven, Kishon-elven. O min sjel, du har trådt ned mot fienden.
22 Da ble hestene trampet sønder av sprangene, sprangene til sine mektige.
23 Forbann Meroz, sa HERRENs engel, forbann innbyggerne der; fordi de kom ikke til hjelp for HERREN, til hjelp for HERREN mot de mektige.
24 Velsignet blant kvinner skal Jael, kona til Heber Keniten, være; velsignet skal hun være blant kvinner i telt.
25 Han ba om vann, og hun ga ham melk; hun brakte fram smør i et passende fat.
26 Hun la hånden på spikeren, og sin høyre hånd på hammeren; og med hammeren slo hun Sisera, hun traff hodet hans og stakk ham gjennom tinningene.
27 Ved hennes føtter bøyde han seg, han falt, han la seg ned; der han bøyde seg, der falt han død.
28 Mor til Sisera så ut av vinduet, og ropte gjennom sprossene: Hvorfor drøyer hans vogn så lenge med å komme? Hvorfor drøyer hjulene på hans vogner?
29 Hennes kloke kvinner svarte henne, ja, hun svarte seg selv,
30 Har de ikke vært raske? Har de ikke delt byttet; til hver mann en eller to jomfruer; til Sisera et bytte av mangfoldige farger, passende for dem som tar for seg byttet?
31 Så la alle dine fiender omkomme, o HERRE; men la dem som elsker deg være som solen når den går frem i sin styrke. Og landet hadde hvile i førti år.