1 Jeg ropte til Gud med stemmen min; også til Gud, med stemmen min; han hørte meg.

2 På min nødens dag søkte jeg Herren; smerten forlot meg ikke om natten; sjelen min nektet å bli trøstet.

3 Jeg husket Gud og ble opprørt; jeg klagde, og ånden min ble overveldet. Selah.

4 Du holder meg våken; jeg er så opprørt at jeg ikke kan få fram et ord.

5 Jeg har tenkt på de gamle dager, årene fra svunne tider.

6 Jeg husker min sang om natten; jeg reflekterer med hjertet mitt, og ånden min søker.

7 Vil Herren forkaste for alltid? Vil han aldri mer vise nåde?

8 Er hans barmhjertighet borte for alltid? Blir hans løfter aldri brutt?

9 Har Gud glemt å være nådig? Har han i sinne stengt sine milde barmhjertigheter? Selah.

10 Og jeg sa, dette er min svakhet; men jeg vil minnes årene fra den Høyestes sterke hånd.

11 Jeg vil minnes Herrens gjerninger; jeg vil også huske dine under fra svunne tider.

12 Jeg vil også tenke på alt ditt verk og tale om dine gjerninger.

13 Din vei, Gud, er i helligdommen; hvem er så stor som vår Gud?

14 Du er Gud som gjør mirakler; du har vist din storhet blant folkene.

15 Du har med din sterke hånd frelst folket ditt, Jakobs og Josefs sønner. Selah.

16 Vannene fryktet deg, Gud; dypene ble opprørt.

17 Skyene slapp ut vann; lyden av himmelen ga respons; dine piler fløy i alle retninger.

18 Lyden av din torden var i himmelen; lynene lyste opp jorden; jorden ristet.

19 Din vei er i havet, og din sti i de store vannene; ingen fottrinn kan sees.

20 Du ledet folket ditt som en flokk av sauer, ved hånden til Moses og Aron.