1 Å, Herre Gud, til hvem hevn tilhører; vis deg, O Gud.

2 Reis deg opp, du som dømmer over jorden: gi en belønning til de stolte.

3 Herre, hvor lenge skal de ugudelige, hvor lenge skal de ugudelige triumfere?

4 Hvor lenge skal de uttale harde ord og skryte av seg selv, alle som handler urett?

5 De knuser ditt folk, Å Herre, og plager arven din.

6 De dreper enker og fremmede, og myrder foreldreløse.

7 Likevel sier de: Herren ser ikke, og Gud av Jakob legger ikke merke til det.

8 Forstå, dere som er enkle blant folket; når vil dere bli kloke?

9 Han som planter øret, skal han ikke høre? Han som former øyet, skal han ikke se?

10 Han som tukter hedningene, skal ikke han korrigere? Han som lærer mennesket kunnskap, skal ikke han vite?

11 Herren kjenner menneskets tanker; de er tomhet.

12 Salig er den mann som du tukter, Å Herre, og lærer ham fra din lov;

13 Slik at du kan gi ham hvile fra motgangens dager, inntil graven er gravd for de ugudelige.

14 For Herren vil ikke forkaste sitt folk, og han vil ikke forlate sin arv.

15 Men dommen vil gjenopprette rettferd; og alle de oppriktige i hjertet skal følge den.

16 Hvem vil reise seg for meg mot de onde? eller hvem vil stå opp for meg mot de som handler urett?

17 Hvis ikke Herren hadde vært min hjelp, ville sjelen min nesten bodd i stillhet.

18 Når jeg sa: Min fot glipper; din miskunn, Å Herre, holdt meg oppe.

19 I mengden av mine tanker gleder dine trøster sjelen min.

20 Skal tronen av urett ha fellesskap med deg, som driver urett ved hjelp av loven?

21 De samler seg mot den rettferdige sjelen, og dømmer det uskyldige blodet.

22 Men Herren er mitt vern; min Gud er min klippe i tilflukten.

23 Og han skal bringe over dem deres egen urett og kutte dem av i deres egen ondskap; ja, Herren vår Gud skal kutte dem av.