Jesaja 49:21
Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, bortført og forvist. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene igjen, hvor var disse da?
Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, bortført og forvist. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene igjen, hvor var disse da?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, når jeg har mistet barna mine, er ensom, i fangenskap og drevet omkring? Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor har disse vært?
Da skal du si i ditt hjerte: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, bortført og drevet bort. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor er disse kommet fra?»
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, når jeg var barnløs og ensom, bortført og forvist? Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor var de da?
Da skal du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse, siden jeg var barnløs og ufruktbar? Hvem har oppdratt disse? Se, jeg var etterlatt alene, hvor har de blitt fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg har jo vært barnløs, forlatt, en fanget kvinne som er drevet hit og dit. Hvem har fostret disse opp? Se, jeg var alene; hvor har disse kommet fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, da jeg har mistet mine barn, og er øde, som en fange, og ferdes frem og tilbake? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var forlatt alene; disse, hvor hadde de vært?
Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og alene, vandret bort og ble bortført, men hvem har oppfostret disse? Jeg var igjen alene, hvor kom så disse fra?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og alene, landsforvist og bortdrevet. Hvem har oppdratt disse for meg? Jeg var alene igjen, hvor var de?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg har mistet mine barn og er forlatt, en fange og hjemløs. Hvem har fostret opp disse? Se, jeg var alene; hvor har de vært?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, siden jeg har mistet mine barn, blitt forlatt, tatt til fange og drevet hit og dit? Og hvem har oppdratt dem? Se, jeg var alene – men hvor var de da?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg har mistet mine barn og er forlatt, en fange og hjemløs. Hvem har fostret opp disse? Se, jeg var alene; hvor har de vært?
Da vil du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, en landflyktig og drevet omkring. Hvem har oppdratt disse? Jeg var alene igjen, hvor var de da?'
Then you will say in your heart, 'Who bore me these children? I was bereaved and barren, exiled and rejected. Who raised these? I was left all alone—where have these come from?'
Og du skal sige i dit Hjerte: Hvo haver avlet mig disse? eftersom jeg var barnløs og eenlig; jeg var henflyttet og henvegen, og hvo haver opdraget disse? see, jeg, jeg var overbleven alene, hvor (vare da) disse?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where had they been?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har gitt meg disse? Jeg har jo mistet mine barn, er forlatt, fanget og drevet bort — men hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene, hvor har disse vært?
Then you shall say in your heart, Who has begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and moving to and fro? and who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where have they been?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where had they been?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født disse for meg, siden jeg var bereøvd mine barn, og jeg er ensom, en flyktning, vandrende frem og tilbake? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var igjen alene; disse, hvor var de?
Og du skal si i ditt hjerte: 'Hvem har født disse for meg, siden jeg var barnløs og trist? Jeg var fanget og drevet bort, hvem har fostret disse? Jeg var alene; hvor har de kommet fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født disse for meg, siden jeg har vært barnløs og alene, en bortvist, og vandret til og fra? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg ble igjen alene; hvor var disse?
Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har gitt meg alle disse barna? Da mine barn hadde blitt tatt fra meg, og jeg ikke lenger kunne få flere, hvem tok vare på disse? Da jeg var alene, hvor var disse?
Then shalt thou thinke by thy self: Who hath begotte me these? seinge I am bare & aloe, a captyue & an outcast? And who hath norished the vp for me? I am desolate & alone, but fro whece come these?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten mee these, seeing I am baren and desolate, a captiue and a wanderer to and fro? And who hath nourished them? Beholde, I was left alone: whence are these?
Then shalt thou thinke by thy selfe, who hath begotten me these, seeyng I am barren and alone, a captiue and an outcast? and who hath norished them vp for me? I am desolate and alone, but from whence come these?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where [had] they [been]?
Then shall you say in your heart, Who has conceived these for me, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering back and forth? and who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
And thou hast said in thy heart: `Who hath begotten for me -- these? And I bereaved and gloomy, A captive, and turned aside, And these -- who hath nourished? Lo, I -- I was left by myself, these -- whence `are' they?
Then shalt thou say in thy heart, Who hath begotten me these, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
Then shalt thou say in thy heart, Who hath begotten me these, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
Then you will say in your heart, Who has given me all these children? when my children had been taken from me, and I was no longer able to have others, who took care of these? when I was by myself, where then were these?
Then you will say in your heart, 'Who has conceived these for me, since I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering back and forth? Who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?'"
Then you will think to yourself,‘Who bore these children for me? I was bereaved and barren, dismissed and divorced. Who raised these children? Look, I was left all alone; where did these children come from?’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19For dine ruiner og dine ødelagte steder, ditt landet som var lagt øde, ja, nå vil det bli for trangt for innbyggerne, og de som ødela deg vil være langt borte.
20Barn av din fordervelse skal ennå si i ditt øre: Plassen er for trang for meg, gi meg rom så jeg kan bo!
18Blant alle de sønner hun har født, er det ingen som leder henne. Blant alle de sønner hun har oppdratt, er det ingen som holder hennes hånd.
19To ting har rammet deg – hvem skal sørge med deg? Ødeleggelse og ruin, sult og sverd – hvem skal trøste deg?
22Så sier Herren Gud: Se, jeg løfter min hånd mot nasjonene og reiser mitt banner mot folkene. De skal bringe dine sønner i sine armer og bære dine døtre på sine skuldre.
12Selv om de oppdrar barn, vil jeg ta dem fra menneskene. Ja, ve dem når jeg vender av fra dem!
17Dine barn kommer hastig, de som ødelegger og herjer deg, skal dra fra deg.
11Forlat dine farløse barn, jeg vil holde dem i live. Dine enker skal stole på meg, sier Herren.
14Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
15Kan en kvinne glemme sitt spedbarn og ikke ha medfølelse med sitt livs sønn? Selv om de skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
19Jeg sa: 'Hvordan skal jeg sette deg blant sønnene og gi deg et herlig land, en den fineste arv blant folkeslagene?' Jeg sa: 'Du skal kalle meg far, og du skal ikke vende deg bort fra meg.'
1Rop av glede, du ufruktbare som ikke har født barn, bryt ut i jubel og rop høyt, du som ikke har vært i fødselssmerter. For den enslige kvinnen har flere barn enn den som har mann, sier Herren.
21for du slaktet mine barn og ofret dem til dem som til mat?
1Så sier Herren: Hvor er det skilsmissebrevet til deres mor, som jeg sendte bort, eller hvem av mine långivere er det som jeg har solgt dere til? Se, på grunn av deres ugjerninger ble dere solgt, og på grunn av deres overtredelser ble deres mor sendt bort.
22Du har innkalt min fryktelige dag, som om det var en festdag, og på Herrens vredes dag var det ingen flyktning eller overlevende. De som jeg har født og fostret, fienden har utryddet dem alle. Sela.
3Hør på meg, Jakobs hus, og hele resten av Israels hus, dere som har blitt båret fra mors liv og båret siden mors skjød.
41Du skal få sønner og døtre, men de skal ikke være dine, for de skal gå i fangenskap.
16På grunn av dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye flyter i tårer, for en trøster, en som kan gi hvile til min sjel, er langt fra meg. Mine barn er ødelagt, for fienden har vunnet.
9Hvorfor roper du så høyt nå? Er det ingen konge i deg? Har din rådgiver gått bort, siden smerten har grepet deg som en kvinne i fødselsveer?
22Men se, en rest skal bli igjen der, noen sønner og døtre som skal bli ført ut. De skal komme ut til dere, og dere skal se deres veier og gjerninger. Dere skal bli trøstet for den ulykke jeg har brakt over Jerusalem, alle de ting jeg har brakt over det.
20Mitt telt er ødelagt, og alle teltstengene er røket. Barna mine har forlatt meg og er ikke mer; ingen er tilbake for å reise mitt telt eller sette opp mine teltduker.
8Hør nå dette, du som lever i overflod, som dweller trygt, som sier i ditt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen annen ved siden av meg. Jeg skal ikke sitte som enke, og jeg skal ikke kjenne tap av barn.'
20Se, Herre, og betrakt hvem du har gjort dette mot! Skal kvinner spise sitt avkom, sine friske babyer? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? Sela.
9Hun som har født syv barn, har svekket seg; hennes liv har gått ut. Hennes sol er gått ned mens det ennå er dag, hun er blitt skamfull og ydmyket. De av deres rest vil jeg overgi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
21Hva vil du si når han setter ledere over deg, dem du selv har lært opp til å være herskere over deg? Vil ikke smertene gripe deg som en fødende kvinne?
16Barber hodet og klipp håret for dine yndlingsbarn. Gjør din skallethet så stor som ørnen, for de er ført bort fra deg i eksil.
5Ingen øynene syntes synd på deg for å gjøre noen av disse tingene for deg, for å vise deg medlidenhet. Du ble kastet ut på åpne marken, foraktet på dagen du ble født.
5For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil vise omsorg for deg? Hvem vil vende om for å spørre om ditt vel?
18Fra min ungdom har han vokst opp med meg som en far, og fra min mors liv har jeg veiledet enken.
31For jeg har hørt en stemme som av en fødende kvinne, nød som av en som føder sitt første barn; stemmen til Sions datter, som sukker tungt og sprer sine hender. 'Ve meg! Min sjel er trett av mordere.' Sela.
9Mitt folks kvinner kaster du ut fra deres hus som skulle være fylt av glede; fra deres små barn tar dere min ære for alltid.
32Dine sønner og døtre skal bli gitt til et annet folk, og dine øyne skal se det og vansmekte etter dem hele dagen, men du vil være maktesløs.
4Hvorfor roser du deg av dalene, den flytende dalen, du frafalne datter, som stoler på sine skatter og sier: «Hvem kan komme mot meg?»
10Ve den som sier til en far: 'Hva er det du avler?' eller til en kvinne: 'Hva er det du føder?'
31O generasjon, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel, eller et land med mørke skygger? Hvorfor sier mitt folk: Vi har revet løs, vi vil ikke lenger komme til deg?
12skal deres mor bli dypt skamfull; hun som fødte dere, skal skamme seg. Se, hun skal bli den siste blant folkene, en ødemark, ørken og villmark.
4Løft opp dine øyne og se deg omkring: Alle samler seg, de kommer til deg. Dine sønner kommer fra det fjerne, og dine døtre bæres på armen.
8Se, jeg skal bringe dem fra landet i nord og samle dem fra jordens ytterste kanter. Blant dem er både blinde og halte, gravide og fødende kvinner, sammen skal de komme, en stor forsamling som vender tilbake hit.
8Hvem har hørt sådant? Hvem har sett slikt? Kan et land fødes på én dag? Kan en nasjon bli til på én gang? Men Sion fødte sine barn, så snart hun kjente veer.
6For Herren har kalt deg tilbake som en forlatt og nedslått kvinne, som en kvinne fra ungdommen som ble avvist, sier din Gud.
19Hør, kvinner, Herrens ord! Deres øre tar imot Hans ord. La deres døtre lære sorgsang, og én kvinne lære den andre en klagesang.
35Derfor, så sier Herren Gud: Fordi du har glemt meg og kastet meg bak ryggen din, så bær også din utroskap og din skamløshet.
10Likevel ble hun bortført i fangenskap, hennes spedbarn ble knust i alle gatehjørner. Man kastet lodd om hennes ærverdige menn, og alle hennes store ble lenket fast.
3For slik sier Herren om sønnene og døtrene som blir født på dette stedet, om deres mødre som føder dem, og om deres fedre som avler dem i dette landet:
15Hvorfor roper du over din skade, din smerte er uhelbredelig? På grunn av din store ondskap og dine mange synder har jeg gjort dette mot deg.
57Hun vil holde sitt etebarn som kommer ut mellom hennes føtter, og hennes barn som hun føder, i skjul og spise dem på grunn av mangel på alt i beleiringen og i nødens trengsel som dine fiender skal plage deg med i alle dine byer.
4Derfor sier jeg: «Se bort fra meg, la meg gråte bittert! Forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.»
7Far og mor har de foraktet i deg, over den fremmede har de begått vold i ditt midte, farløse og enker har de undertrykt i deg.
15Så sier Herren: En stemme høres i Rama, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer. Sela