På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet var i live, talte vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe forferdelig!'
Den sjuende dagen hendte det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan vil han da plage seg selv om vi sier at barnet er dødt?
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt. De sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi så si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe ondt.
Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt. For de sa: "Mens barnet fremdeles levde, snakket vi til ham, men han ville ikke lytte til oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt."
Og det skjedde på den syvende dagen at barnet døde. Og Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt; for de sa: Se, mens barnet var i live, snakket vi til ham, og han ville ikke høre på stemmen vår; hvordan vil han da ta det hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
På den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet levde, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi nå si til ham at barnet er dødt uten at det volder ham smerte?
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: 'Da barnet levde, snakket vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.'
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Se, mens barnet levde, talte vi med ham, og han hørte ikke på oss; hvordan skal han da reagere om vi sier at det er dødt?»
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa til hverandre: «Mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig.»
On the seventh day, the child died. David’s attendants were afraid to tell him that the child was dead, for they thought, 'While the child was still alive, we spoke to him but he would not listen to us. How can we now tell him the child is dead? He may do something desperate.'
På den syvende dagen døde gutten. Men Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at gutten var død, for de tenkte: 'Mens gutten levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at gutten er død? Han kan gjøre noe desperat.'
Og det skede paa den syvende Dag, da døde Barnet, og Davids Tjenere frygtede for at give ham tilkjende, at Barnet var dødt, thi de sagde: See, der Barnet var levende, talede vi til ham, og han hørte ikke paa vor Røst; hvorledes skulle vi da sige til ham: Barnet er dødt? thi det maatte gjøre (ham) ondt.
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
Og på den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, snakket vi til ham, og han lyttet ikke til hva vi sa. Hvordan vil han da plaget seg selv hvis vi forteller ham at barnet er dødt?
And it came to pass on the seventh day, the child died. The servants of David were afraid to tell him the child was dead: for they said, While the child was alive, we spoke to him, and he would not listen to us: how then will he vex himself, if we tell him the child is dead?
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
På den syvende dagen skjedde det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Da barnet enda levde, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kunne skade seg selv.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: «Da barnet var i live, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.»
På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham og han ville ikke høre vår stemme; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil gjøre noe galt.
Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham det: For mens barnet ennå levde, ville han ikke høre på oss. Hvordan skal vi så si til ham at barnet er dødt? Han kan skade seg selv.
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
Vpon the seuenth daye ye childe dyed. And Dauids seruauntes durst not tell him that the childe was deed. For they thoughte: Beholde, whan the childe was yet alyue, we spake vnto him, and he herkened not vnto oure voyce, How moch more shall it greue him, yf we saye: The childe is deed?
So on the seuenth day the child dyed: and the seruants of Dauid feared to tell him that the childe was dead: for they sayde, Beholde, while the childe was aliue, we spake vnto him, and he woulde not hearken vnto our voyce: how then shall we say vnto him, The childe is dead, to vexe him more?
And the seuenth day the childe dyed, and the seruauntes of Dauid feared to tell him that the childe was dead: For they said, beholde, while the childe was yet alyue we spake vnto hym, and he would not hearke vnto our voyce: how will he then vexe him selfe, if we tell him that the childe is dead?
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead: for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he would not hearken unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
and it cometh to pass on the seventh day, that the lad dieth, and the servants of David fear to declare to him that the lad is dead, for they said, `Lo, in the lad being alive we spake unto him, and he did not hearken to our voice; and how do we say unto him, The lad is dead? -- then he hath done evil.'
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And it came to pass on the seventh day, that the child died. And the servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, Behold, while the child was yet alive, we spake unto him, and he hearkened not unto our voice: how will he then vex himself, if we tell him that the child is dead!
And then on the seventh day the child's death took place. And David's servants were in fear of giving him the news of the child's death: for they said, Truly, while the child was still living he gave no attention when we said anything to him: what will he do to himself if we give him word that the child is dead?
It happened on the seventh day, that the child died. The servants of David feared to tell him that the child was dead; for they said, "Behold, while the child was yet alive, we spoke to him, and he didn't listen to our voice. How will he then harm himself, if we tell him that the child is dead?"
On the seventh day the child died. But the servants of David were afraid to inform him that the child had died, for they said,“While the child was still alive he would not listen to us when we spoke to him. How can we tell him that the child is dead? He will do himself harm!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forsto han at barnet var dødt. Han spurte dem: 'Er barnet dødt?' De svarte: 'Ja, det er dødt.'
20David reiste seg fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og tilbad. Deretter gikk han hjem, ba om mat og spiste.
21Tjenerne hans spurte: 'Hvorfor gjør du dette? Da barnet levde, fastet du og gråt, men nå når barnet er dødt, står du opp og spiser!'
22Han svarte: 'Mens barnet var i live, fastet jeg og gråt, fordi jeg tenkte: Hvem vet, kanskje vil Herren være nådig mot meg, så barnet får leve.'
23'Men nå er barnet dødt. Hvorfor skulle jeg fastende? Kan jeg bringe det tilbake til livet? Jeg vil gå til ham, men han kommer ikke tilbake til meg.'
13Da sa David til Natan: 'Jeg har syndet mot Herren.' Natan svarte: 'Herren har tatt bort din synd. Du skal ikke dø.'
14Men siden du har vist forakt for Herren, skal den sønnen som ble født til deg, dø.'
15Natan dro hjem, og Herren straffet barnet som Urias kone hadde født til David, så det ble svært sykt.
16David søkte Gud for gutten. Han fastet strengt og dro inn i huset og lå på jorden om natten.
17De eldste i hans hus stod omkring ham og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke. Han ville heller ikke spise sammen med dem.
36Så snart han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også høyt.
37Absalom rømte og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. David sørget over sin sønn alle disse dagene.
12«Nå, gå hjem, og når føttene dine trer inn i byen, skal gutten dø.»
20Men Joab sa til ham: «Du skal ikke være den som bringer nyhetene i dag. Du kan gjøre det en annen dag, men i dag vil jeg ikke at du skal fortelle, for kongens sønn er død.»
31Gehasi gikk i forveien og la stafens på guttens ansikt, men det var verken lyd eller tegn til liv. Da vendte han tilbake for å møte Elisja og sa: 'Gutten våknet ikke.'
32Da Elisja kom til huset, lå gutten død på sengen hans.
30Mens de ennå var på veien, nådde ryktet David: 'Absalom har drept alle kongens sønner; det er ingen av dem igjen.'
4David spurte ham: 'Hva har skjedd? Fortell meg!' Han svarte: 'Folket flyktet fra kampen, mange ble drept, og både Saul og sønnen Jonatan er døde. Dette skaper stor sorg.'
5David spurte den unge mannen som hadde brakt nyheten: 'Hvordan vet du at Saul og Jonatan er døde?'
19En natt døde denne kvinnens sønn fordi hun la seg på ham.
20Så sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra min side mens din tjenerinne sov, og la ham i sin favn, mens hun la sin døde sønn i min favn.
21Da jeg sto opp om morgenen for å amme min sønn, se, så var han død! Men da jeg så nærmere på ham om morgenen, var det ikke min sønn som jeg hadde født.»
24Sauls tjenere rapporterte dette videre til Saul og sa: 'Slik talte David.'
19Han sa til faren sin: 'Hodet mitt, hodet mitt!' Faren sa til en av tjenerne sine: 'Bær ham til moren hans.'
20Tjeneren løftet ham opp, bar ham til moren, og han satt på fanget hennes til midt på dagen. Da døde han.
26Da Uria's kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over sin ektemann.
27Da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne hjem til sin bolig. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
15Så kalte David til seg en av sine menn og sa: 'Gå bort og slå ham ned!' Og han slo ham så han døde.
16Men kongen sa: 'Du skal dø, Ahimelek! Du og hele din fars hus!'
17Kongen sa til livvaktene som stod rundt ham: 'Vend dere mot Herrens prester og drep dem! For de visste at han flyktet, men de fortalte det ikke til meg.' Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å skade Herrens prester.
1Kongen var opprørt, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Absalom, min sønn! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn!'
2Joab fikk høre: 'Se, kongen gråter og sørger over Absalom.'
20Da hun var døden nær, sa kvinnene som stod omkring henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og la ikke merke til dem.
5Da ble David veldig sint på den mannen og sa til Natan: 'Så sant Herren lever, den som har gjort dette, fortjener å dø!'
17En tid senere ble sønnen til kvinnen som eide huset alvorlig syk. Sykdommen var så alvorlig at han til slutt ikke hadde liv i seg.
38Omkring ti dager senere slo Herren Nabal, og han døde.
11David lot ingen leve, verken menn eller kvinner, for å beskytte seg selv. Han tenkte: 'De kan røpe oss og si: Sånn har David gjort.' Dette var hans strategi så lenge han oppholdt seg i filistrenes land.
17Jeroboams kone dro av sted og kom tilbake til Tirsa. Da hun kom til terskelen av huset, døde gutten.
39Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnon, som var død.
10Hele folket fra alle Israels stammer diskuterte og sa: 'Kongen har reddet oss fra våre fiender og fra filisterne, men nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom.'
7Hvis faren din sier: 'Det går bra,' vet du at din tjener er trygg. Men hvis han blir veldig sint, så vit at det er ondt fra ham.
7Israels hær led et stort nederlag der i skogen den dagen; 20 000 mann ble drept.
31Når han ser at gutten ikke er med, vil han dø. Dine tjenere vil bringe vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket.
23Mikal, Sauls datter, fikk ikke barn så lenge hun levde.
12Davids unge menn snudde seg, gikk sin vei og kom tilbake og fortalte David alt dette.
20Så ropte han til Herren og sa: 'Herren min Gud, har du virkelig gjort dette onde mot denne enken som jeg bor hos, og drept hennes sønn?'
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, for Jonatan, hans sønn, for Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
1Kong David var nå blitt gammel og tynget av sine år; selv med sine klær kunne han ikke varme seg.