Verse 1
Og i den tolvte måneden, på den tjuetre dagen i måneden, tok Moses Aron og hans sønner, og han kledde dem i deres klær, og salvet dem og gjorde mot dem som Herren hadde befalt ham. Moses brakte fram alle ofrene som Herren hadde befalt ham den dagen.
Verse 2
Moses tok så Aron og hans sønner og sa til dem: I skal bli ved inngangen til åpenbaringsteltet i syv dager, for slik har jeg fått befaling.
Verse 3
Og Aron og hans sønner gjorde alt det Herren hadde befalt dem gjennom Moses, og de ble i syv dager ved inngangen til åpenbaringsteltet.
Verse 4
Og på den åttende dagen, som var den første dagen i den første måneden, det andre året etter at israelittene dro ut fra Egypt, reiste Moses helligdommen, og Moses satte opp alt utstyret til åpenbaringsteltet og alt utstyret til helligdommen, og han gjorde alt det Herren hadde befalt ham.
Verse 5
Og Moses kalte på Aron og hans sønner, og de brakte fram brennofferet og syndoffert for seg selv og for Israels barn, som Herren hadde befalt Moses.
Verse 6
På den dagen tok Arons to sønner, Nadab og Abihu, frem fremmed ild som de hadde tennt, og brakte det frem for Herren, noe Herren ikke hadde befalt dem, og ild kom ut fra Herren og fortærte dem, og de døde foran Herren den dagen.
Verse 7
Så på dagen da Moses hadde fullført å reise helligdommen, begynte fyrster av Israels barn å bringe fram sine ofre for innvielsen av alteret.
Verse 8
Og de bar fram sine ofre, hver prins for sin dag, en prins hver dag i tolv dager.
Verse 9
Og alle ofrene de brakte, hver mann på sin dag, en sølvfat som veide ett hundre og tretti shekler, en sølvbolle på sytti shekler etter helligdommens shekel, begge fulle av fint mel, blandet med olje til et matoffer.
Verse 10
En skje, veier ti shekler av gull, full av røkelse.
Verse 11
En ung okse, en vær, et lam fra det første året til et brennoffer.
Verse 12
Og en kid av geiter til en syndoffert.
Verse 13
Og til et fredsoffer, to okser, fem værer, fem kosebukk, fem lam av ett år.
Verse 14
Slik gjorde de tolv prinsene av Israel dag for dag, hver mann på sin dag.
Verse 15
Og det skjedde etter dette, på den trettende dagen i måneden, at Moses befalte Israels barn å feire påsken.
Verse 16
Og Israels barn feiret påsken til sin tid, på den fjortende dagen i måneden, slik Herren hadde befalt Moses, så gjorde Israels barn.
Verse 17
Og i den andre måneden, på den første dagen derav, talte Herren til Moses og sa,
Verse 18
Tell hodene på alle de mannlige blant Israels barn fra tjue år og oppover, du og din bror Aron og de tolv prinsene av Israel.
Verse 19
Og Moses gjorde det, og Aron kom med de tolv prinsene av Israel, og de telte Israels barn i Sinaiørkenen.
Verse 20
Og antallet av Israels barn etter fedrenes hus, fra tjue år og oppover, var seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti.
Verse 21
Men levittene ble ikke talt blant sine brødre, Israels barn.
Verse 22
Og antallet av alle mannlige blant Israels barn fra en måned gammel og oppover var tjuet2 tusen, to hundre og trettitre.
Verse 23
Og antallet av levittene fra en måned gammel og oppover var tjuet2 tusen.
Verse 24
Og Moses plasserte prestene og levittene, hver mann til sin tjeneste og til sitt ansvar, for å tjene helligdommen til åpenbaringsteltet, slik Herren hadde befalt Moses.
Verse 25
Og på den tjuende dagen i måneden ble skyen tatt bort fra vitnesbyrdets tabernakel.
Verse 26
Da fortsatte Israels barn sin reise fra Sinaiørkenen, og de reiste i tre dager, og skyen hvilte over Paranørkenen; der ble Herrens vrede opptent mot Israel, for de hadde provosert Herren ved å be om kjøtt, at de måtte spise.
Verse 27
Og Herren hørte deres stemme, og ga dem kjøtt som de åt i en måned.
Verse 28
Men etter dette ble Herrens vrede opptent mot dem, og han slo dem med et stort nederlag, og de ble begravet der på stedet.
Verse 29
Og Israels barn kalte det stedet Kebroth Hattaavah, fordi der begravde de folket som lengtet etter kjøtt.
Verse 30
Og de brøt opp fra Kebroth Hattaavah og slo leir i Hazeroth, som er i Paranørkenen.
Verse 31
Og mens Israels barn var i Hazeroth, ble Herrens vrede opptent mot Miriam på grunn av Moses, og hun ble spedalsk, hvit som snø.
Verse 32
Og hun ble stengt ute fra leiren i syv dager, til hun ble tatt tilbake etter sin spedalskhet.
Verse 33
Israels barn dro så fra Hazeroth, og slo leir i enden av Paranørkenen.
Verse 34
På den tiden talte Herren til Moses og sa at han skulle sende tolv menn fra Israels barn, en mann fra hver stamme, for å gå og utforske Kanaan.
Verse 35
Og Moses sendte de tolv mennene, og de kom til Kanaan for å undersøke og granske det, og de utforsket hele landet fra Sin-ørkenen til Rechob, så langt som til Chamoth.
Verse 36
Og etter førti dager kom de til Moses og Aron, og de brakte ham ord som de hadde i hjertet, og ti av mennene bragte en ond beretning til Israels barn om landet de hadde utforsket, og sa: Det er bedre for oss å gå tilbake til Egypt enn å dra til dette landet, et land som fortærer sine innbyggere.
Verse 37
Men Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som var blant dem som utforsket landet, sa: Landet er overmåte godt.
Verse 38
Hvis Herren har behag i oss, vil han føre oss inn til dette landet og gi det til oss, for det er et land som flyter med melk og honning.
Verse 39
Men Israels barn ville ikke høre på dem, og de hørte på ordene til de ti mennene som hadde bragt en ond beretning om landet.
Verse 40
Og Herren hørte murmurene fra Israels barn, og han ble sint og sverget og sa:
Verse 41
Sannelig, ingen av denne onde generasjonen skal se landet fra tjue år og oppover, unntatt Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.
Verse 42
Men denne onde generasjonen skal sannelig omkomme i denne ørkenen, og deres barn skal komme til landet, og de skal eie det; så ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til enden av den onde generasjonen, fordi de ikke fulgte Herren.
Verse 43
Og folket oppholdt seg i Paranørkenen en lang tid, og de fortsatte deretter i retning Rødehavet.