Salmenes bok 77:3
Jeg søkte Herren på min trengselsdag, min hånd var utstrakt om natten og ga seg ikke, min sjel nektet å la seg trøste.
Jeg søkte Herren på min trengselsdag, min hånd var utstrakt om natten og ga seg ikke, min sjel nektet å la seg trøste.
Jeg tenkte på Gud og ble urolig; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
På nødens dag søkte jeg Herren; min hånd var utrakt om natten uten å bli trett. Min sjel nektet å la seg trøste.
På nødens dag søker jeg Herren; om natten rekker jeg ut hånden uten å bli trett, min sjel nekter å la seg trøste.
I min nød roper jeg til Herren; om natten rekker jeg hendene mine i bønn, men jeg finner ingen trøst.
Jeg mintes Gud og ble bekymret; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
Jeg husket Gud og ble opprørt; jeg klagde, og ånden min ble overveldet. Selah.
På trengselens dag søkte jeg Herren. Om natten løftet jeg hendene uten at de ble trette; min sjel nektet å la seg trøste.
Jeg tenkte på Gud, og ble urolig: jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
Jeg husket Gud og ble berørt; jeg klagde, og min ånd ble overveldet. Selah.
Jeg tenkte på Gud, og ble urolig: jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
På nødens dag søkte jeg Herren; om natten rakte jeg ut min hånd uten å bli trøtt, min sjel nektet å la seg trøste.
In the day of my trouble, I sought the Lord. My hand was stretched out at night and did not grow weary; my soul refused to be comforted.
På dagen for min trengsel søkte jeg Herren. Min hånd var utstrakt om natten og opphørte ikke; min sjel nektet å la seg trøste.
I remembered God, and was troubled: I complained, and my spirit was overwhelmed. Selah.
Jeg tenkte på Gud og ble urolig: jeg klaget, og min ånd var overveldet. Pause.
I remembered God, and was troubled; I complained, and my spirit was overwhelmed. Selah.
I remembered God, and was troubled: I complained, and my spirit was overwhelmed. Selah.
Jeg minnes Gud, og jeg sukker. Jeg klager, og min ånd er overveldet. Sela.
Jeg tenker på Gud og stønner, jeg grubler, og min ånd svekkes. Selah.
Jeg minnes Gud, og jeg er urolig; jeg klager, og min ånd er overveldet. Sela.
Jeg vil minnes Gud, med lyder av sorg; mine tanker er urolige, og min ånd er overveldet. (Selah.)
I remember God, and am disquieted: I complain, and my spirit is overwhelmed. {H5542}
I remembered{H8799)} God, and was troubled{H8799)}: I complained{H8799)}, and my spirit was overwhelmed{H8691)}. Selah.
When I was in heuynesse, I thought vpo God: whe my hert was vexed, then dyd I speake.
I did thinke vpon God, & was troubled: I praied, and my spirit was full of anguish. Selah.
I called to remembraunce God, and I was disquieted: I conferred with my selfe, and my spirite was wrapped in pensiuenesse. Selah.
I remembered God, and was troubled: I complained, and my spirit was overwhelmed. Selah.
I remember God, and I groan. I complain, and my spirit is overwhelmed. Selah.
I remember God, and make a noise, I meditate, and feeble is my spirit. Selah.
I remember God, and am disquieted: I complain, and my spirit is overwhelmed. Selah
I remember God, and am disquieted: I complain, and my spirit is overwhelmed. {{Selah
I will keep God in memory, with sounds of grief; my thoughts are troubled, and my spirit is overcome. (Selah.)
I remember God, and I groan. I complain, and my spirit is overwhelmed. Selah.
I said,“I will remember God while I groan; I will think about him while my strength leaves me.”(Selah)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Til sangmesteren, for Jeduthun; en salme av Asaf.
2Min stemme roper til Gud, og jeg vil rope høyt; min stemme roper til Gud, og han vil lytte til meg.
4Når jeg tenkte på Gud, ble jeg urolig, når jeg snakket, ble min ånd matt. Sela.
19Husk på min nød og min forfølgelse, malurt og bitterhet.
20Min sjel husker det og bøyer seg ned i meg.
6Jeg tenkte på de gamle dager, på årene fra fortiden.
4Derfor er ånden min knekt i meg, og hjertet mitt er forferdet i meg.
5Jeg tenkte på dagene fra gammel tid, jeg reflekterte over alt ditt verk, jeg snakket om det dine hender har gjort.
26Jeg hadde ingen fred, ingen roa, og jeg fant ingen hvile, men bare uro kom.
7Jeg sank ned til fjellenes grunnvoller; jordens porter var lukket bak meg for alltid. Men du, Herre min Gud, førte mitt liv opp fra graven.
2Jeg roper høyt til Herren med min stemme, jeg ber om nåde fra Herren med min stemme.
3Jeg øser ut min klage for ham, jeg forteller ham om min nød.
9Er hans miskunnhet slutt for alltid? Har hans løfter fått en ende fra slekt til slekt?
10Har Gud glemt å være nådig, eller har han lukket sine barmhjertigheter i vrede? Sela.
3Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme og vise meg for Guds ansikt?
4Min gråt er blitt min mat dag og natt, mens folk sier til meg hele dagen: 'Hvor er din Gud?'
5Disse ting vil jeg minnes og utøse min sjel innenfor meg; for jeg pleide å gå med mengden og lede dem til Guds hus med jubelrop og lovsang blant de som holder høytid.
6Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og urolig i meg? Håp på Gud, for jeg skal igjen prise ham, min frelses Gud.
3Da jeg tiet, tæret det mine ben bort som ved alderdom, mens jeg stønnet hele dagen.
4For din hånd lå tungt på meg dag og natt, så min styrke svant som i sommerens hete. Sela.
1Davids salme, da han flyktet for sin sønn Absalom.
2Herre, hvor mange er mine fiender! Mange reiser seg mot meg.
27Mitt indre koker og finner ikke ro; nødens dager ligger foran meg.
9Herren vil gi sin miskunn om dagen, og hans sang vil være hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud.
4Men du, Herre, er et skjold for meg, min ære, og den som løfter mitt hode.
5Jeg ropte til Herren med min stemme, og han svarte meg fra sitt hellige fjell. Sela.
3Dødens snarer omsluttet meg, gravens redsler grep meg; jeg møtte nød og sorg.
6Mine sår stinker og renner på grunn av min dårskap.
21Da hjertet mitt var bittert, og jeg følte smerter i hjertet mitt,
15Derfor blir jeg redd ved hans ansikt; jeg ser det og frykter for ham.
16For Gud har gjort mitt hjerte mykt, og Den Allmektige har skremt meg,
8Lendene mine er helt uttørket, og det er intet friskt i kroppen min.
17Du har forkastet min sjel fra fred, jeg har glemt det gode.
3Jeg er sunket ned i dyp gjørme, hvor det ikke er fast grunn; jeg er kommet inn i dypt vann, og strømmen slår over meg.
9Og du har ikke overgitt meg i fiendens hånd, du har satt mine føtter på et åpent sted.
6Når jeg tenker på det, blir jeg forferdet, og redsel griper mitt kjød.
4Er det mennesker jeg klager til? Om så er, hvorfor skulle ikke min ånd bli bekymret?
1Min sjel er trett av livet; jeg vil slippe klagen løs over meg, jeg vil tale i min sjels bitterhet.
5Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud, for jeg skal takk ham igjen; han er min frelses lys og min Gud.
3Herre, vær nådig mot meg, for jeg er svak; helbred meg, Herre, for mine bein er skremt.
24Før jeg spiser, kommer mitt sukk, og mitt rop blir som vann som renner.
6Min sjel skal bli tilfredsstilt som av fete retter, og min munn skal lovsynge deg med jubel på leppene.
11Med dødelig smerte i beinene håner fienden meg, mens de sier til meg hele dagen: 'Hvor er din Gud?'
11Derfor vil jeg ikke holde min munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
7Jeg sa i min trygghet: Jeg skal aldri bli rokket.
20Se, Herre, jeg har angst, mine indre organer er opprørt, og hjertet mitt er snudd innen i meg, for jeg har vært veldig trassig. Utenfor har sverdet gjort meg barnløs, inne i huset hersket døden.
27Når jeg sier: Jeg skal glemme mitt klage, jeg skal slutte med sorgens ansikt og bli glad,
2Jeg sa: Jeg vil passe mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil passe på munnen min med en munnkurv mens den ugudelige er foran meg.
3La min bønn komme fram for ditt ansikt, bøy ditt øre til mitt rop.
16Derfor utgyder nå min sjel seg i meg, nødens dager overmanner meg.