Apostlenes gjerninger 27:20
Verken sol eller stjerner viste seg i mange dager, og stormen herjet voldsomt. Til slutt mistet vi alt håp om å bli reddet.
Verken sol eller stjerner viste seg i mange dager, og stormen herjet voldsomt. Til slutt mistet vi alt håp om å bli reddet.
Da verken sol eller stjerner syntes på mange dager, og ikke liten storm lå over oss, ble til slutt alt håp om redning tatt fra oss.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en ikke liten storm lå over oss. Til slutt var all håp om å bli berget ute.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en kraftig storm lå over oss. Til slutt ble alt håp om at vi kunne bli berget, tatt fra oss.
Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ikke lite av stormen presset oss, ble all håp om å bli frelst tatt bort.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og stormen lå ikke lite over oss; all håp om at vi skulle bli frelst, ble tatt fra oss.
Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en stor storm raste over oss, ble all håp om å bli frelst tatt fra oss.
Da hverken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og stormen stadig raste, mistet vi alt håp om å bli reddet.
Og da hverken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ingen liten storm lå på oss, ble alt håp om at vi skulle bli berget til slutt borte
Da hverken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og stormen fortsatte å rase, begynte vi å miste alt håp om å bli reddet.
Da verken sol eller stjerner hadde vist seg i flere dager, og stormen fortsatte uten opphør, mistet vi til slutt alt håp om å bli reddet.
Etter mange dager uten at verken sol eller stjerner viste seg, og med en voldsom storm over oss, forsvant alt håp om at vi skulle bli frelst.
Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.
Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.
Da verken sol eller stjerner viste seg i flere dager, og stormen fortsatte å piske oss, mistet vi etter hvert alt håp om å bli reddet.
When neither sun nor stars appeared for many days and the storm continued to rage, all hope of being saved was finally abandoned.
Men der hverken Sol eller Stjerner lode sig see i mange Dage, og en ikke liden Storm hængte over os, da betoges omsider alt Haab os om at frelses.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
Da verken solen eller stjernene hadde vært å se på mange dager, og stormen fortsatt raste, tok alle håp om redning slutt.
And when neither sun nor stars appeared for many days, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then lost.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
Da hverken sol eller stjerner lyste på oss i mange dager, og stormen presset hardt på oss, mistet vi alt håp om å bli reddet.
Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og stormen lå hardt over oss, så alt håp om frelse ble tatt fra oss.
Da hverken sol eller stjerner hadde vist seg på flere dager, og stormen fortsatte, hadde vi til slutt mistet alt håp om å bli reddet.
Da vi i lang tid verken så sol eller stjerner og stormen fortsatt raste, var alt håp om å bli reddet ute.
When at the last nether sunne nor starre in many dayes appered and no small tempest laye apon vs all hope that we shuld be saved was then taken awaye.
But wha nether Sonne ner starres appeared in many dayes, and no small tempest laye vpon vs, all the hope of oure life was taken awaye.
And when neither sunne nor starres in many dayes appeared, and no small tempest lay vpon vs, all hope that we should be saued, was then taken away.
And when neither ye sunne nor starres in many dayes appeared, and no small tempest lay vpon vs, all hope that we should be saued, was then taken away.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on [us], all hope that we should be saved was then taken away.
When neither sun nor stars shone on us for many days, and no small tempest pressed on us, all hope that we would be saved was now taken away.
and neither sun nor stars appearing for more days, and not a little tempest lying upon us, thenceforth all hope was taken away of our being saved.
And when neither sun nor stars shone upon `us' for many days, and no small tempest lay on `us,' all hope that we should be saved was now taken away.
And when neither sun nor stars shone upon [us] for many days, and no small tempest lay on [us], all hope that we should be saved was now taken away.
And as we had not seen the sun or stars for a long time, and a great storm was on us, all hope of salvation was gone.
When neither sun nor stars shone on us for many days, and no small storm pressed on us, all hope that we would be saved was now taken away.
When neither sun nor stars appeared for many days and a violent storm continued to batter us, we finally abandoned all hope of being saved.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han fikk oss med på det.
7Vi seilte langsomt mange dager og med vanskelighet nådde vi Cnidus. På grunn av motvind fortsatte vi å seile i le for Kreta, ved Salmone.
8Med stor vanskelighet seilte vi langs kysten og kom til et sted som heter God Havn, nær byen Laséia.
9Etter at lang tid hadde gått, og seilasen allerede var farlig fordi fasten allerede var forbi, advarte Paulus dem,
10og sa: «Menn, jeg forstår at denne reisen vil bringe skade og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.»
11Men offiseren trodde mer på kapteinen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
12Fordi havnen ikke var egnet til å overvintre i, var de fleste enige om å seile videre derfra, om mulig til Phoenix, en havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest, for å overvintre der.
13Da en sønnavind begynte å blåse, trodde de at de hadde fått det som de ønsket, så de lettet anker og seilte langs kysten av Kreta.
14Men ikke lenge etter slo en kraftig storm ned på dem, med navnet Euraklydon.
15Skipet ble tatt av stormen og kunne ikke holde opp mot vinden, så vi måtte gi opp og bli drevet av den.
16Da vi kom i le for en liten øy som heter Klauda, hadde vi store vanskeligheter med å sikre livbåten.
17Da de heiste den opp, brukte de tau til å surre rundt skipet for å holde det sammen. Av frykt for å drive opp på Syrtebanken, senket de seilene og lot seg drive.
18Vi ble voldsomt kastet rundt av stormen, og dagen etter begynte de å kaste last over bord.
19Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyr over bord.
21Etter lang tids avholdenhet sa Paulus endelig, stående blant dem: «Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta; da kunne dere ha spart dere for denne skaden og tapet.
22Men nå ber jeg dere om å være ved godt mot, for ingen av dere skal miste livet. Bare skipet vil gå tapt.
24Han sa: 'Ikke vær redd, Paulus! Du må stå foran keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler sammen med deg.'
25Så vær ved godt mot, menn! For jeg tror på Gud at det vil gå nettopp som det er blitt sagt til meg.
26Men vi må bli kastet på et eller annet land.
27Da den fjortende natten kom, og vi ble drevet rundt i Adriaterhavet, mistenkte sjøfolkene ved midnatt at de nærmet seg land.
28De målte dypet og fant at det var tjue favner. Litt senere målte de igjen og fant femten favner.
29I frykt for at vi skulle drive mot steile klipper, kastet de fire ankre fra akterenden og ba om at det måtte bli dag.
30Sjøfolkene prøvde å stikke av fra skipet. De senket livbåten ned i sjøen under påskudd av å skulle legge ut ankre fra baugen.
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
32Så kappet soldatene tauene til livbåten og lot den drive bort.
33Før daggry ba Paulus alle om å spise. Han sa: «I dag er det fjortende dagen dere har holdt ut i uvisse og avholdenhet uten å spise noe.
37Vi var totalt to hundre og syttiseks personer ombord på skipet.
38Etter at de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornet ut i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand hvor de håpet å kunne sette skipet på grunn, hvis det var mulig.
40De kappet ankerne og lot dem drive i sjøen, samtidig som de løsnet tauene til styreårene. Deretter heiste de forseilet mot vinden og styrte mot stranden.
41Men de støtte på et skjær hvor to havstrømmer møttes, og de gikk på grunn. Forstavnen satt fast og ble liggende urørlig, mens akterenden ble brutt i stykker av bølgene.
42Soldatene planla å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme bort og flykte.
43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe først i vannet og komme seg i land,
44og de andre skulle følge etter på planker eller vrakrester fra skipet. På denne måten ble alle berget i land.
1Etter at vi var blitt reddet, fant vi ut at øya het Malta.
1Da det var bestemt at vi skulle seile bort fra dem, satte vi seil og kom rett til Kos. Neste dag dro vi til Rhodos, og derfra til Patara.
2Der fant vi et skip som skulle seile til Fønikia, og vi gikk om bord og seilte av sted.
24Se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble dekket av bølgene. Men han sov.
25Disiplene kom og vekket ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under!
4Vi seilte videre derfra og seilte i le for Kypros, fordi vindene var imot oss.
11Etter tre måneder seilte vi bort i et skip fra Alexandria som hadde ligget på øya om vinteren, og som hadde tvillinggudene som tegn.
37Da kom det en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så den allerede fyltes.
24For i håpet er vi frelst, men et håp som er sett, er ikke håp; for hvem håper på det han ser?
8For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som kom over oss i Asia, at vi ble overveldende tynget utover vår evne, så vi til og med tvilte på å overleve.
24Båten var allerede langt fra land, og den ble hardt presset av bølgene, for vinden var mot dem.
13Derfra seilte vi videre og kom til Regium. En dag senere blåste det en sønnavind, og den andre dagen var vi i Puteoli.
15Vi seilte derfra og kom dagen etter rett overfor Kios. Dagen etter la vi til ved Samos, og vi ble værende ved Trogyllium; dagen etter kom vi til Milet.