Hvis jeg taler med menneskers og englers språk, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt som et rungende metall eller som en høylytt bjelle.

Og om jeg har profetgave, og kjenner alle hemmeligheter og har all kunnskap; og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg intet.

Og om jeg deler ut alt jeg eier, og om jeg ofrer kroppen min for å bli hedret, men ikke har kjærlighet, utretter jeg ingenting.

Kjærligheten er tålmodig, den er vennlig; kjærligheten misunner ikke; kjærligheten skryter ikke, den er ikke arrogant,

den gjør ingen skam, søker ikke sitt eget, blir ikke sint, holder ikke regnskap med det onde;

den gleder seg ikke over urett, men gleder seg over sannheten;

Den bærer over med alt, tror alt, håper alt, utholder alt.

Kjærligheten kommer aldri til å forsvinne; men hva angår profetiene, de skal opphøre; hva angår tungene, de skal ta slutt; hva angår kunnskapen, den skal opphøre.

For vi kjenner bare det som er ufullstendig, og vi profeterer bare det som er ufullstendig.

Men når det fullkomne kommer, skal det som er ufullstendig, opphøre.

Da jeg var gutt, talte jeg som en gutt, tenkte som en gutt, resonerte som en gutt; men da jeg ble mann, la jeg unna det som hørte barndommen til.

For nå ser vi som i et gåtefullt speil; men da skal vi se ansikt til ansikt; nå kjenner jeg delvis; men da skal jeg kjenne fullt ut, slik som jeg også er kjent.

Nå blir det stående tro, håp, kjærlighet, disse tre; men størst av dem er kjærligheten.