Da stillnet lyden, og Paulus kalte på disiplene, og etter å ha hilst på dem, dro han til Makedonia.

Da han gikk gjennom områdene og oppmuntret dem med mange ord, kom han til Hellas,

etter å ha oppholdt seg der i tre måneder. Mens jødene konspirerte mot ham, og han hadde planlagt å dra til Syria, bestemte han seg for å reise tilbake gjennom Makedonia.

Sopater fra Berea dro sammen med ham, sammen med Aristarkus og Sekundus fra Thessalonika; også Gaius fra Derbe, og Timoteus; og fra Asia, Tykikus og Trofimus.

Disse gikk foran og ventet på oss i Troas.

Vi reiste fra Filippi etter dagene med de usyrede brødene, og kom til dem i Troas den femte dagen; vi oppholdt oss der i syv dager.

På den første dagen i uken, da disiplene var samlet for å dele brødet, talte Paulus til dem, fordi han skulle dra neste dag; han fortsatte å tale helt til midnatt.

Det var mange tent lamper i rommet der de var samlet.

En ung mann ved navn Eutykus satt på vinduskarmen og ble veldig søvnig. Mens Paulus talte lenge, falt han i dyp søvn og falt ned fra tredje etasje og ble erklært død.

Men Paulus gikk ned, falt over ham, og omfavnet ham og sa: "Vær ikke urolige; hans liv er i ham."

Han gikk opp, brøt brødet, spiste, og holdt en lang tale til dem til dagslys; deretter dro han.

Og de førte gutten levende tilbake, hvilket ga dem stor oppmuntring.

Men vi gikk foran til skipet og seilte til Assos, for der var det bestemt; han selv ønsket å gå til fots.

Etter at han møtte oss i Assos, tok vi ham ombord og kom til Mitylene.

Og derfra seilte vi, og neste dag kom vi mot Chios; på den andre dagen la vi til ved Samos, og ble i Trogyllium; den etterfølgende dagen kom vi til Milet.

For Paulus hadde bestemt seg for å passere forbi Efesos for å unngå forsinkelse i Asia; han hastet, om mulig, for å nå Jerusalem på pinsedagen.

Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte til seg de eldste av menigheten.

Da de kom til ham, sa han til dem: "Dere vet fra den første dagen jeg ankom til Asia, har jeg vært sammen med dere hele denne tiden,

og har tjent Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som rammet meg på grunn av jødenes konspirasjoner:

og jeg har ikke unnlatt å forkynne for dere alt som har vært nyttig, og å undervise dere både offentlig og fra hus til hus,

og vitnet for både jødene og grekerne om omvendelse til Gud, og troen på vår Herre Jesus Kristus."

Og nå, se, jeg er drevet av Ånden og reiser til Jerusalem, uten å vite hva som venter meg der.

Unntatt at Den Hellige Ånd i hver by vitner for meg og sier at lenker og prøvelser venter meg.

Men jeg akter ikke på mitt liv, for å fullføre mitt løp med glede, og den tjenesten jeg har fått fra Herren Jesus, for å vitne om evangeliet om Guds nåde.

Og nå vet jeg at dere, som jeg har forkynte Guds rike til, ikke lenger vil se mitt ansikt.

Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er uskyldig for alt blod som krevet av meg.

For jeg har ikke unnlatt å forkynne for dere hele Guds råd.

Ta dere derfor i vare, og for hele flokken, som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for, for å vokte menigheten til Gud, som han har kjøpt med sitt eget blod.

For jeg vet dette, at det etter min bortreise vil komme store ulver inn til dere, som ikke vil skåne flokken.

Og fra deres eget midte skal det oppstå menn som vil tale avvikende, for å lede disipler etter seg.

Derfor, vær på vakt, og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke har holdt opp med å formane hver enkelt av dere med tårer.

Og nå overgir jeg dere, brødre, til Gud og til hans nådes ord, som har makt til å bygge dere opp og gi dere arv blant alle de hellige.

Jeg har ikke begjært noe sølv, gull, eller klesplagg.

Dere vet selv at disse hendene har tjent til mine behov og til dem som var med meg.

Alt har jeg vist dere, at slik bør man arbeide for å hjelpe de svake, og huske de ord Herren Jesus sa, at det er mer velsignet å gi enn å ta."

Da han hadde sagt dette, bøyde han knærne sammen med dem alle og ba.

Det ble stor gråt blant dem alle, og de kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham,

fordi de var særlig bedrøvet over det han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.