Derfor, nå som vi har forlatt prinsippene i Kristi lære, la oss strebe etter fullkommenhet; vi gjenlegger ikke fundamentet for omvendelse fra døde gjerninger og for tro mot Gud.

Om læren om dåp, håndpålegging, oppstandelse av de døde og den evige dom.

Og dette skal vi gjøre, om Gud lar det.

For det er umulig for dem som en gang var opplyste, som har smakt på den himmelske gave og blitt delaktige i Den Hellige Ånd,

og som har smakt Guds gode ord og de krefter som hører til den kommende verden,

om de skulle falle bort og få fornyet sin omvendelse; for da korsfester de for seg selv Guds Sønn på nytt og utsetter ham for åpen skam.

For jorden, som tar imot regnet som ofte faller over den, og som frembringer urter som er til nytte for dem den er kledd med, mottar Guds velsignelse:

men det som bærer torner og tornebusker, blir forkastet og nærmest forbanet; det ender med å bli brent.

Elskede, vi har bedre tanker om dere og om de ting som hører med frelsen, selv om vi taler på denne måten.

For Gud er ikke urettferdig og vil ikke glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist for hans navn ved at dere har tjent de hellige og fortsatt tjener.

Og vi ønsker at hver og en av dere skal vise den samme iver for den fulle forsikringen om håp fram til enden:

at dere ikke blir latsomme, men etterfølger dem som gjennom tro og tålmodighet arver løftene.

For da Gud lovet til Abraham, fordi han ikke kunne sverte ved noen større, sverget han ved seg selv,

og han sa: «Sannelig, jeg vil velsigne deg, og jeg vil gjøre deg tallrike.»

Og slik, etter at han tålmodig utholdt, oppnådde han løftet.

For mennesker sverger utvilsomt ved den største, og en ed som bekreftelse setter en ende på all strid.

Med dette bekreftet Gud, for å vise arvingene til løftet enda tydeligere at hans beslutning er uforanderlig, ved å understøtte det med en ed:

at vi, som har søkt tilflukt og holdt fast ved det forhåndsgitte håpet, kan finne en sterk trøst i to uforanderlige ting, som det var umulig for Gud å lyve om.

Dette håpet har vi som et anker for sjelen, som både er sikkert og urokkelig, og som når inn til det som er skjult bak forhenget;

der har vår forløser, Jesus, trådt inn, og han er opphøyet til evig yppersteprest etter Melkisedeks orden.