For dere vet selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves:

Selv om vi hadde lidd før og blitt behandlet skammelig, som dere vet, i Filippi, våget vi i vår Gud å forkynne evangeliet for dere med stor frimodighet, midt i motstand.

For vår formaning kom ikke fra noe bedrageri, urenhet eller list:

men siden vi er funnet verdige av Gud til å bli betrodd evangeliet, taler vi; ikke for å behage mennesker, men Gud, han som prøver våre hjerter.

For vi har aldri brukt smigrende ord, som dere vet, heller ikke en tilslørt grådighet; Gud er vitne:

Heller ikke søkte vi ære fra mennesker, hverken fra dere eller fra andre, når vi kunne ha vært en byrde som Kristi apostler.

Men vi var milde blant dere, som en amme som varsomt pleier sine barn.

Så ivrige var vi etter dere at vi var villige til å dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt oss kjære.

Dere husker jo, brødre, vårt arbeid og slit: vi arbeidet natt og dag for ikke å være til besvær for noen av dere mens vi forkynte Guds evangelium for dere.

Dere er vitner, og Gud også, hvor hellig, rettferdig og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror.

Som dere vet, formanet, oppmuntret og påla vi hver av dere, slik en far gjør med sine barn,

at dere skal leve verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og herlighet.

For denne grunn takker vi også Gud uten stans, fordi da dere mottok Guds ord fra oss, tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det virkelig er, Guds ord, som også virker i dere som tror.

For dere, brødre, ble etterfølgere av Guds menigheter i Judea som er i Kristus Jesus, for dere har også lidd de samme tingene fra deres egne landsmenn, likesom de har lidd fra jødene,

de som både drepte Herren Jesus og sine egne profeter, og har forfulgt oss; de behager ikke Gud og står imot alle mennesker,

ved å forhindre oss i å tale til hedningene for at de kan bli frelst, for alltid å fylle opp sine synder. For vreden har kommet over dem til det ytterste.

Men vi, brødre, som var adskilt fra dere for en liten tid i det ytre, men ikke i hjertet, lengtet enda mer intensivt etter å se deres ansikt med stor lengsel.

Derfor ønsket vi å komme til dere, spesielt jeg, Paulus, både én og to ganger; men Satan hindret oss.

Hva er vårt håp, eller glede, eller krans av lovprisning? Er det ikke dere, i nærvær av vår Herre Jesus Kristus ved hans komme?

For dere er vår ære og glede.