1 Men det skjedde at da Sanballat hørte at vi bygget muren, ble han sint, og ble meget forarget, og han spottet jødene.

2 Og han talte foran sine brødre og Samarias hær, og sa: Hva gjør disse svake jødene? Skal de styrke seg selv? Skal de ofre? Skal de gjøre det ferdig på én dag? Skal de gjenopplive steinene fra haugene med søppel som er brent?

3 Nå var Tobia ammonitten ved hans side, og han sa: Selv det de bygger, hvis en rev går opp, vil han bryte ned steinmuren deres.

4 Hør, vår Gud, for vi er foraktet: og vend deres spott mot deres eget hode, og gi dem til rov i fangenskapets land.

5 Og dekke ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn, for de har gjort deg vred foran bygningsmennene.

6 Så bygget vi muren, og hele muren ble forenet til dens halve høyde, for folket hadde en vilje til å arbeide.

7 Men det skjedde da Sanballat, og Tobia, og araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at Jerusalems murer ble bygget opp, og at bruddene begynte å lukkes, ble de meget sinte.

8 De sammensverget seg alle for å komme og kjempe mot Jerusalem, og forhindre det.

9 Likevel bad vi til vår Gud, og satte vakt mot dem dag og natt på grunn av dem.

10 Og Juda sa: Bærernes styrke har sviktet, det er for mye avfall; så vi klarer ikke å bygge muren.

11 Og våre fiender sa: De skal hverken vite eller se noe før vi kommer midt iblant dem, og slår dem ihjel og stanser arbeidet.

12 Og det skjedde at da jødene som bodde nær dem kom, sa de til oss ti ganger: Fra alle steder der dere vil vende tilbake, vil de være over dere.

13 Derfor satte jeg folket etter deres familier på de laveste steder bak muren, og på de høyere steder, med deres sverd, spyd og buer.

14 Og jeg så ut, reiste meg, og sa til adelen, herskerne og resten av folket: Frykt ikke for dem: husk Herren, som er stor og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, sønner og døtre, deres koner og hjem.

15 Og det skjedde da våre fiender hørte at vi visste det, og at Gud hadde gjort deres plan til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.

16 Og fra den tid av arbeidet halvparten av mine tjenere i arbeidet, og den andre halvparten hadde spyd, skjold, buer og brynjer; og herskerne stod bak hele Juda hus.

17 De som bygget på muren, og de som bar byrder, med de som lastet opp, alle arbeidet med den ene hånden og holdt et våpen med den andre.

18 For arbeiderne, hver hadde sitt sverd spent ved sin side, mens de bygget. Og den som blåste i trompeten var ved min side.

19 Og jeg sa til adelige, herskere og resten av folket: Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt på muren langt fra hverandre.

20 På det stedet hvor dere hører trompetlyden, samles der hos oss: vår Gud vil kjempe for oss.

21 Så arbeidet vi i virksomheten: og halvparten av dem holdt spydene fra morgenens oppgang til stjernene viste seg.

22 På samme tid sa jeg også til folket: La hver mann og hans tjener bo i Jerusalem, slik at de om natten kan være vakter for oss og arbeide på dagtid.

23 Så verken jeg, mine brødre, mine tjenere, eller vaktene som fulgte meg, tok av oss klærne, unntatt når hver og en tok dem av for vaskingen.