1 Men likevel skal ikke mørket være som da hun ble plaget, først da han lett plaget landet Sebulon og landet Naftali, og senere på en tyngre måte plaget henne på veien ved havet, på den andre siden av Jordan, i hedningenes Galilea.

2 Folket som vandret i mørke har sett et stort lys; de som bor i dødsskyggens land, over dem har lyset strålt.

3 Du har mangfoldiggjort folket, men ikke økt gleden; de gleder seg for deg som under innhøstningens glede, som mennesker jubler når de deler byttet.

4 For du har brutt åket av deres byrde og staven over deres skuldre, undertrykkerens septer, som på Midjans dag.

5 For enhver krigers kamp er med forvirret støy og klær rullet i blod, men dette skal være med brenning og brensel for ild.

6 For et barn er født oss, en sønn er gitt oss, og herredømmet skal være på hans skulder, og han skal kalles Underfull, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.

7 For til veksten av hans herredømme og fred skal det ikke være noen ende, over Davids trone og over hans rike, for å befeste og opprette det med rettferdighet og rett fra nå av og til evig. Herren, hærskarenes Gud, nidkjærhet skal utføre dette.

8 Herren sendte et budskap til Jakob, og det har falt på Israel.

9 Og hele folket skal vite det, både Efraim og innbyggerne i Samaria, som sier i stolthet og hovmodighet i hjertet,

10 Mursteinene har falt ned, men vi vil bygge med hugget stein; morbærfiken er hugget ned, men vi vil få sedertrær i stedet.

11 Derfor skal Herren reise Retsins fiender mot ham, og han skal oppildne hans fiender.

12 Syrene foran og filisterne bak; og de skal fortære Israel med oppslukt munn. For alt dette er ikke hans vrede vendt bort, men hans hånd er fortsatt utstrakt.

13 For folket vender ikke tilbake til ham som slo dem, heller ikke søker de Herren, hærskarenes Gud.

14 Derfor vil Herren kutte av Israels hode og hale, palmegren og siv, på en dag.

15 Den gamle og den vørdige er hodet; og profeten som taler løgn er halen.

16 For lederne av folket forårsaker at de farer vill; og de som ledes av dem er ødelagt.

17 Derfor skal Herren ikke ha glede i deres unge menn, heller ikke vil han ha medlidenhet med deres farløse og enker; for hver enkelt er en hykler og en ugjerningsmann, og hver munn taler dårskap. For alt dette er ikke hans vrede vendt bort, men hans hånd er fortsatt utstrakt.

18 For ondskapen brenner som ild, den fortærer tistler og torner, den antenner skogenes tetthet, og de stiger opp som oppstagende røyk.

19 Gjennom Herren, hærskarenes Guds vrede er landet mørknet, og folket skal være som brensel for ilden: ingen mann skal spare sin bror.

20 Og han skal gripe på høyre side, og være sulten; og han skal spise på venstre side, og de skal ikke bli mette: de skal spise hver mann sitt eget kjøtt.

21 Manasse mot Efraim, og Efraim mot Manasse; sammen reiser de seg mot Juda. For alt dette er ikke hans vrede vendt bort, men hans hånd er fortsatt utstrakt.