1 Og han sa også til disiplene sine: Det var en viss rik mann som hadde en forvalter; og denne ble anklaget for å ha sløst med eiendelene hans.

2 Og han kalte ham til seg og sa til ham: Hvordan er det at jeg hører dette om deg? Gi rede for din forvaltning, for du kan ikke lenger være forvalter.

3 Da sa forvalteren innen seg: Hva skal jeg gjøre? For min herre tar bort fra meg forvaltningen. Jeg kan ikke grave; å tigge skammer jeg meg.

4 Jeg vet hva jeg skal gjøre, slik at når jeg blir avsatt fra forvaltningen, kan de ta meg inn i sine hus.

5 Så kalte han til seg hver av sin herres skyldnere og sa til den første: Hvor mye skylder du min herre?

6 Og han sa: Hundre mål olje. Da sa han til ham: Ta regningen din, sett deg ned raskt, og skriv femti.

7 Deretter sa han til en annen: Hvor mye skylder du? Og han svarte: Hundre mål hvete. Og han sa til ham: Ta regningen din og skriv åtti.

8 Og herren roste den urettferdige forvalteren, fordi han hadde handlet klokt; for verdens barn er klokere i sin generasjon enn lysets barn.

9 Og jeg sier til dere: Skaff dere venner med den urettferdige mammon, slik at når dere må forlate den, kan de ta dere inn i evige boliger.

10 Den som er trofast i det lille, er også trofast i det store; og den som er urettferdig i det lille, er også urettferdig i det store.

11 Hvis dere derfor ikke har vært trofaste i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne rikdommene?

12 Og hvis dere ikke har vært trofaste i det som tilhører en annen, hvem vil da gi dere det som er deres eget?

13 Ingen tjener kan tjene to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde fast ved den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon.

14 Og fariseerne, som var grådige, hørte alt dette, og de hånte ham.

15 Og han sa til dem: Dere er de som rettferdiggjør dere selv foran mennesker; men Gud kjenner hjertene deres; for det som er høyt ansett blant mennesker er en avsky i Guds øyne.

16 Loven og profetene var inntil Johannes; siden da forkynnes Guds rike, og hver mann presser inn i det.

17 Og det er lettere for himmel og jord å forgå enn at det minste tegn i loven skal falle bort.

18 Hver som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd; og hver som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, begår ekteskapsbrudd.

19 Det var en viss rik mann som var kledd i purpur og fint lin, og som levde sumptuøst hver dag.

20 Og det var en viss tigger, ved navn Lazarus, som lå ved porten hans, full av sår,

21 og ønsket å bli mettet med smulene som falt fra den rike mannens bord; ja, hundene kom og slikket sårene hans.

22 Og det skjedde at tiggeren døde, og ble båret av englene inn i Abrahams fang; den rike mannen døde også, og ble begravet.

23 Og i helvete løftet han blikket, mens han led, og så Abraham langt borte, og Lazarus i hans fang.

24 Og han ropte og sa: Far Abraham, ha medlidenhet med meg, og send Lazarus for at han kan dyppe tuppen av fingeren sin i vann, for å kjøle tungen min, for jeg plages i denne flammen.

25 Men Abraham sa: Sønn, husk at du i ditt liv har fått dine gode ting, mens Lazarus har fått ondt; men nå blir han trøstet, mens du plager deg.

26 Og i tillegg til alt dette, er det et stort avgrunn mellom oss og dere, slik at de som vil krysse fra her til dere, ikke kan; heller ikke kan de passere til oss, som ville komme fra der.

27 Da sa han: Jeg ber deg derfor, far, at du ville sende ham til min fars hus,

28 for jeg har fem brødre; at han kan vitne for dem, slik at de også ikke skal komme til dette stedet med pine.

29 Abraham sa til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem.

30 Og han sa: Nei, Far Abraham; men hvis noen går til dem fra de døde, vil de omvende seg.

31 Men han sa til ham: Hvis de ikke hører Moses og profetene, vil de heller ikke bli overbevist, selv om noen står opp fra de døde.