1 Herre, du Gud av hevn, du Gud av hevn, vis deg i all din prakt.

2 Reis deg, du som dømmer jorden, gi de stolte det de fortjener.

3 Herre, hvor lenge skal de urettferdige, hvor lenge skal de urettferdige få juble?

4 De taler med store ord, alle som gjør ondt skryter.

5 Herre, ditt folk undertrykker de, og de plager arven din.

6 De dreper enker og fremmedfolk, og de myrder farløse.

7 De sier: «Herren ser det ikke, Jakobs Gud legger ikke merke til det.»

8 Forstå nå, dere dumme blandt folket! Når skal dere forstå, tåper?

9 Han som plantet øret, skulle han ikke høre? Han som formet øyet, skulle han ikke se?

10 Han som irettesetter folkene, skal han ikke undervise? Han som lærer menneskene kunnskap.

11 Herren kjenner menneskenes tanker; han vet at de er tomme.

12 Lykkelig er den mann som du, Herre, veileder og lærer opp gjennom din lov.

13 Du gir ham fred fra onde dager, til den onde får sin straff.

14 For Herren vil ikke forkaste sitt folk, og han vil ikke forlate sin eiendom.

15 For dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de oppriktige av hjertet skal følge den.

16 Hvem reiser seg for meg mot de urettferdige? Hvem står ved min side mot dem som gjør urett?

17 Hadde ikke Herren vært min hjelper, ville sjelen min snart ha funnet ro.

18 Når jeg sa: «Foten min sklir,» da støttet din miskunnhet meg, Herre.

19 Når mine mange bekymringer fylte mitt indre, da trøstet dine ord mitt hjerte.

20 Kan urettens trone ha fellesskap med deg, den som påfører lidelser under lovens dekke?

21 De konspirerer mot den rettferdige sjelen, og de fordømmer uskyldig blod.

22 Men Herren er min trygge tilflukt, og min Gud er min klippe jeg søker tilflukt hos.

23 Han vil la deres ondskap ramme dem selv, og med deres egne onde gjerninger skal han tilintetgjøre dem; Herren, vår Gud, skal forvandle dem til intet.