1 Da begynte Moses og Israels barn å synge denne sangen til Herren, og de sa: 'Jeg vil synge for Herren, for han er høyt hevet. Hest og rytter har han kastet i havet.'

2 Herren er min styrke og min sang. Han er blitt min frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham; min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.

3 Herren er en kriger; Herren er hans navn.

4 Faraos vogner og hans hær har han kastet i havet; hans beste befalingsmenn har druknet i Rødehavet.

5 De dype vannmasser dekket dem; de sank til bunns som en stein.

6 Din høyre hånd, Herre, stråler av kraft. Din høyre hånd, Herre, knuser fienden.

7 I din herlighet ødelegger du dem som reiser seg mot deg. Du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå.

8 Med din ånde hoper vannene seg opp; de raskstrømmende vannene står som en mur; avgrunnene stivner i hjertet av havet.

9 Fienden sa: 'Jeg skal forfølge, jeg skal innhente, jeg skal dele byttet. Min sjel skal mettes på dem. Jeg vil trekke sverdet; min hånd skal drive dem bort.'

10 Du blåste med din pust, og havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vannene.

11 Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig i hellighet, fryktinngytende i pris, som utfører under?

12 Du strakte ut din høyre hånd, og jorden slukte dem.

13 I din kjærlighet ledet du det folket som du gjenløste; du styrte dem med din styrke til din hellige bolig.

14 Folkene hørte det, de skjelvet; redsel grep dem som bor i Filistéa.

15 Da ble fyrster i Edom forferdet; herskerne i Moab skjelvet; alle som bor i Kana'an ble motløse.

16 Redsel og frykt falt på dem; på grunn av din mektige arm ble de stumme som stein, inntil ditt folk gikk forbi, Herre, inntil det folket du vant deg, gikk forbi.

17 Du førte dem inn og plantet dem på ditt arvelands fjell, det stedet hvor du har gjort deg rede for å bo, Herre, helligdommen, Herre, som dine hender har fastlagt.

18 Herren skal herske for evig og alltid.

19 For Faraos hester gikk med hans vogner og ryttere inn i havet, og Herren lot havet komme tilbake over dem; men Israels barn gikk på tørt land midt gjennom havet.

20 Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tamburin i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne med tamburiner og dans.

21 Og Mirjam svarte dem: 'Syng for Herren, for han er høyt hevet; hest og rytter har han kastet i havet.'

22 Moses førte Israel videre fra Rødehavet, og de gikk ut i ørkenen Shur. De gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.

23 Så kom de til Mara, men de kunne ikke drikke vannet i Mara, fordi det var bittert. Derfor kalte de stedet Mara.

24 Folket knurret mot Moses og sa: 'Hva skal vi drikke?'

25 Han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre; han kastet det i vannet, og vannet ble søtt. Der satt han en lov og en rett for dem, og der prøvde han dem.

26 Han sa: 'Hvis du lytter nøye til Herren din Gud, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud og holder alle hans lover, da skal jeg ikke legge noen av de sykdommene på dere som jeg la på egypterne. For jeg er Herren som leger deg.'

27 Så kom de til Elim, hvor det var tolv vannkilder og sytti palmer; og de slo leir der ved vannet.