Og de gikk og satte seg på den motsatte siden, omtrent en pilskudd unna, og de satt der for å spise brød, og mens de spiste, holdt de råd sammen om hva som skulle gjøres med ham, enten å drepe ham eller å bringe ham tilbake til sin far.

De holdt på med rådet, da de hevet blikket, og så, og se, det var et følge av ishmaelite som kom på avstand ved veien fra Gilead, og var på vei ned til Egypt.

Og Juda sa til dem: Hva vil det gagne oss om vi dreper vår bror? Kanskje vil Gud kreve ham fra oss; dette er rådet som foreslås angående ham, som dere skal gjøre med ham: Se, dette følget av ishmaelite går ned til Egypt,

La oss derfor selge ham til dem, og la ikke hånden vår være på ham, og de vil lede ham med seg, og han vil bli tapt blant folkene i landet, og vi skal ikke døde ham med egne hender. Og forslaget gledet hans brødre, og de gjorde som Juda sa.

Og mens de diskuterte denne saken, og før følget av ishmaelite hadde kommet til dem, gikk sju handelsmenn fra Midian forbi dem, og mens de gikk forbi, var de tørste, og de hevet blikket og så brønnen der Josef var innestengt, og de så, og se, hver art av fugl var over ham.

Og disse midianittene løp til brønnen for å drikke vann, for de trodde den inneholdt vann, og da de kom til brønnen, hørte de stemmen til Josef som ropte og gråt i brønnen, og de så ned i brønnen, og de så, og se, det var en ungdom av skjønn fremtoning og godt likt.

Og de kalte til ham og sa: Hvem er du, og hvem førte deg hit, og hvem satte deg i denne brønnen, i ørkenen? Og de hjalp alle til å dra Josef opp, og de brakte ham opp fra brønnen, og tok ham og gikk videre på sin reise og passerte forbi hans brødre.

Og disse sa til dem: Hvorfor gjør dere dette, for å ta vår tjener fra oss og dra bort? Sannelig, vi satte denne ungdommen i brønnen fordi han gjorde opprør mot oss, og dere kommer og henter ham opp og fører ham bort; gi oss nå tilbake vår tjener.

Og midianittene svarte og sa til Jakobs sønner: Er denne mannen deres tjener, eller er han med dere? Kanskje er dere alle hans tjenere, for han er mer skjønn og godt likt enn noen av dere, og hvorfor lyver dere alle for oss?

La oss derfor ikke høre på deres ord, ei heller ta hensyn til dere, for vi fant ungdommen i brønnen i ørkenen, og vi tok ham; vi vil derfor gå videre.

Og alle Jakobs sønner nærmet seg dem og reiste seg mot dem og sa til dem: Gi oss tilbake vår tjener, og hvorfor vil dere dø ved sverdet? Og midianittene ropte mot dem, og de dro sverdene sine og nærmet seg for å kjempe mot Jakobs sønner.

Og se, Simeon reiste seg fra sin plass mot dem, og sprang ned på bakken og trakk sverdet og nærmet seg midianittene, og han ga et fryktelig skrik foran dem, så hans rop ble hørt på avstand, og jorden skalv ved Simeons skrik.

Og midianittene var redde på grunn av Simeon og lyden av hans rop, og de falt ned på ansiktet, og de ble meget skremte.

Og Simeon sa til dem: Sannelig, jeg er Simeon, sønnen til Jakob hebreeren, som alene, sammen med min bror, har ødelagt byen Sikem og byene til amorittene; så skal Gud også gjøre med meg, at hvis alle deres brødre, midianittene, og også kongene av Kanaan skulle komme med dere, kunne de ikke kjempe mot meg.

Gi oss nå tilbake ungdommen som dere har tatt, ellers vil jeg gi kroppen deres til fuglene i himmelen og dyrene på jorden.

Og midianittene var mer redde for Simeon, og de nærmet seg Jakobs sønner med frykt og skrekk, og med bedrøvede ord, og sa:

Sannelig har dere sagt at ungdommen er deres tjener, og at han gjorde opprør mot dere, og derfor satte dere ham i brønnen; hva vil dere da gjøre med en tjener som rebellerer mot sin herre? La oss selge ham til oss, og vi vil gi dere alt dere ber om for ham; og Herren var velvillig til å gjøre dette slik at Jakobs sønner ikke skulle drepe sin bror.

Og midianittene så at Josef var av en skjønn fremtoning og godt likt; de ønsket ham i hjertene sine og var ivrige etter å kjøpe ham fra sine brødre.

Og Jakobs sønner hørte på midianittene, og de solgte sin bror Josef til dem for tjue sølvstykker, og Ruben, deres bror, var ikke med dem, og midianittene tok Josef og fortsatte sin reise til Gilead.

De gikk langs veien, og midianittene angret på det de hadde gjort, ved å ha kjøpt ungdommen, og en sa til den andre: Hva er dette vi har gjort, ved å ta denne ungdommen fra hebreerne, som er av en skjønn fremtoning og godt likt?

Kanskje er denne ungdommen stjålet fra landet til hebreerne, og hvorfor har vi da gjort dette? Og hvis han skulle bli søkt etter og funnet i våre hender, skal vi dø på grunn av ham.

Nå er det sikkert sterke og mektige menn som har solgt ham til oss, styrken av en av dem så dere i dag; kanskje har de stjålet ham fra hans land med sin styrke og med sin mektige arm, og har derfor solgt ham til oss for den lille verdien vi ga dem.

Og mens de slik diskurserte sammen, så de, og behold, følget av ishmaelite som først kom, og som Jakobs sønner så, var på vei mot midianittene, og midianittene sa til hverandre: Kom, la oss selge denne ungdommen til følget av ishmaelite som kommer mot oss, og vi vil ta det lille vi ga for ham, og vi vil bli frelst fra hans ondskap.

Og de gjorde slik, og de nådde ishmaelite, og midianittene solgte Josef til ishmaelite for tjue sølvstykker, som de hadde gitt for ham til sine brødre.

Og midianittene fortsatte sin reise til Gilead, og ishmaelite tok Josef og lot ham ri på en av kamelene, og de førte ham til Egypt.

Og Josef hørte at ishmaelite var på vei til Egypt, og Josef sørget og gråt over det at han skulle bli så langt borte fra landet Kanaan, fra sin far, og han gråt bittert mens han red på kamelen, og en av dem så ham, og fikk ham til å gå ned fra kamelen og gå til fots, og til tross for dette fortsatte Josef å gråte og gråte, og han sa: Å, min far, min far.

Og en av ishmaelite reiste seg og slo Josef på kinnet, og likevel fortsatte han å gråte; og Josef var müde på veien, og kunne ikke fortsette på grunn av bitterheten i sjelen, og de slo ham alle og plaget ham på veien, og de skremte ham for at han skulle slutte å gråte.

Og Herren så ambisjonen til Josef og hans nød, og Herren sendte mørke og forvirring over de mennene, og hånden til hver enkelt som slo ham ble visnet.

Og de sa til hverandre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss på veien? og de visste ikke at dette skjedde dem på grunn av Josef. Og mennene fortsatte på veien, og de passerte langs veien fra Efrat hvor Rakel ble gravlagt.

Og Josef nådde sin mors grav, og Josef skyndte seg og løp til sin mors grav, og falt på gravens sted og gråt.

Og Josef ropte høyt ved sin mors grav, og han sa: Å, min mor, min mor, å du som fødte meg, våkne nå, og reise deg og se din sønn, hvordan han er solgt som en slave, og ingen som føler med ham.

Å, reis deg og se din sønn, gråt med meg over mine lidelser, og se hjertet til mine brødre.

Vekk min mor, vekk, våkne fra din søvn for meg, og vend dine kamper mot mine brødre. Å, hvordan har de revet av meg min kappe, og solgt meg allerede to ganger som slave, og skilt meg fra min far, og det er ingen som føler med meg.

Vekk og legg din sak mot dem for Gud, og se hvem Gud vil rettferdiggjøre i dommen, og hvem han vil dømme.

Reis deg, å min mor, reis deg, våkne fra din søvn og se min far hvordan hans sjel er med meg i dag, og trøste ham og lindre hans hjerte.

Og Josef fortsatte å tale disse ordene, og Josef ropte høyt og gråt bittert ved sin mors grav; og han sluttet å tale, og fra bitterheten i sitt hjerte ble han stille som en stein ved graven.

Og Josef hørte en stemme som talte til ham fra bakken, som svarte ham med bitterhet i hjertet, og med en stemme av gråt og bønn med disse ordene:

Min sønn, min sønn Josef, jeg har hørt stemmen av din gråt og stemmen av ditt klagerop; jeg har sett tårene dine; jeg kjenner dine nød, min sønn, og det gjør meg vondt for deg, og stor sorg er lagt til min sorg.

Nå, derfor, min sønn, Josef min sønn, ha håp til Herren, og vent på ham og frykt ikke, for Herren er med deg, han vil frelse deg fra all nød.

Reis deg, min sønn, gå ned til Egypt med dine mestre, og frykt ikke, for Herren er med deg, min sønn. Og hun fortsatte å tale lignende ord til Josef, og hun ble stille.

Og Josef hørte dette, og han undret seg stort over dette, og han fortsatte å gråte; og etter dette så en av ishmaelite ham gråtende og gråtende ved graven, og hans sinne ble tent mot ham, og han drev ham derfra, og han slo ham og forbannet ham.

Og Josef sa til mennene: Må jeg finne nåde i deres øyne så de kan ta meg tilbake til min fars hus, og han vil gi dere rikelig med rikdom.

Og de svarte ham og sa: Er du ikke en slave, og hvor er din far? Og hvis du hadde en far, ville ikke du allerede vært solgt to ganger som slave for så liten verdi; og deres sinne var fortsatt vakt mot ham, og de fortsatte å slå ham og straffe ham, og Josef gråt bittert.

Og Herren så Josefs nød, og Herren slo igjen disse mennene, og straffet dem, og Herren fikk mørket til å omfavne dem på jorden, og lynet blitret og torden dundret, og jorden ristet ved lyden av tordenen og av den mektige vinden, og mennene var redde og visste ikke hvor de skulle gå.

Og dyrene og kamelene sto stille, og de ledet dem, men de ville ikke gå, de slo dem, og de krøp sammen på bakken; og mennene sa til hverandre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss? Hva er våre overtredelser, og hva er våre synder at dette har skjedd oss?

Og en av dem svarte og sa til dem: Kanskje på grunn av synden med å plage denne slaven har dette skjedd oss i dag; nå, derfor, be ham sterkt om å tilgi oss, og så vil vi vite hvis Gud vil ha medfølelse med oss, så skal vi vite at dette alt skjer oss på grunn av synden med å plage denne slaven.

Og mennene gjorde slik, og de bønnfalt Josef og presset ham til å tilgi dem; og de sa: Vi har syndet mot Herren og mot deg, nå, vær så snill å be til din Gud om at han skal ta bort denne døden fra oss, for vi har syndet mot ham.

Og Josef gjorde i samsvar med deres ord, og Herren hørte på Josef, og Herren tok bort plagen som han hadde påført disse mennene på grunn av Josef, og dyrene reiste seg fra bakken og de ledet dem, og de gikk videre, og stormen stilnet og jorden ble rolig, og mennene fortsatte sin reise for å dra ned til Egypt, og mennene visste at denne ondskapen hadde rammet dem på grunn av Josef.

Og de sa til hverandre: Se, vi vet at det var på grunn av hans plager at denne ondskapen rammet oss; nå, hvorfor skal vi bringe denne døden over våre sjeler? La oss holde råd om hva vi skal gjøre med denne slaven.

Og en svarte og sa: Sannelig, han ba oss om å bringe ham tilbake til sin far; nå, derfor, kom, la oss ta ham tilbake, og vi vil gå til stedet han vil fortelle oss, og ta fra hans familie prisen vi ga for ham, og så vil vi dra.

Og en svarte igjen og sa: Se, dette rådet er meget godt, men vi kan ikke gjøre det, for veien er meget langt fra oss, og vi kan ikke avvike fra vår vei.

Og en til svarte og sa til dem: Dette er rådet som skal vedtas, vi vil ikke avvike fra det; se, vi skal i dag dra til Egypt, og når vi kommer til Egypt, vil vi selge ham der til en høy pris, og vi vil bli frelst fra hans ondskap.

Og dette var mennene glede og de gjorde slik, og de fortsatte sin reise til Egypt med Josef.