Og da Jakobs sønner hadde solgt sin bror Josef til midianittene, ble hjertene deres knust på grunn av ham, og de angret på sine handlinger, og de søkte etter ham for å bringe ham tilbake, men de kunne ikke finne ham.

Reuben gikk tilbake til berget hvor Josef var blitt lagt, for å løfte ham opp og gjenforene ham med sin far, og Reuben sto ved brønnen, men han hørte ikke et ord, og han ropte: Josef! Josef! men ingen svarte eller sa et ord.

Og Reuben sa, Josef er død av skrekk, eller en slange har forårsaket hans død; og Reuben gikk ned i brønnen, og han lette etter Josef, men kunne ikke finne ham, så han kom opp igjen.

Og Reuben rev i klærne sine og sa, Barnet er ikke der, og hvordan skal jeg kunne forsones med min far dersom han er død? og han gikk til sine brødre og fant dem sørgende over Josef, og de rådde sammen om hvordan de skulle forlike seg med sin far angående ham, og Reuben sa til sine brødre, Jeg kom til brønnen, og se! Josef var ikke der; hva skal vi da si til vår far, for min far vil bare søke etter gutten fra meg.

Og brødrene hans svarte ham og sa, Slik og slik gjorde vi, og våre hjerter smerted oss etter denne handlingen, og nå sitter vi for å finne en unnskyldning for hvordan vi skal forsones med vår far.

Og Reuben sa til dem, Hva er dette dere har gjort for å bringe grått hår på far vår til graven? Det dere har gjort er ikke godt.

Og Reuben satt sammen med dem, og de reiste seg og sverget hverandre at de ikke skulle si dette til Jakob, og de sa alle, Den mannen som vil fortelle dette til vår far eller hans husstand, eller som vil rapportere dette til noen av landets barn, vi vil alle reise oss mot ham og drepe ham med sverdet.

Og Jakobs sønner fryktet hverandre i denne saken, fra den yngste til den eldste, og ingen sa et ord, og de skjulte saken i hjertene sine.

Og de satte seg deretter ned for å bestemme og finne på noe å si til sin far Jakob angående alle disse tingene.

Og Issakar sa til dem, Her er et råd for dere hvis det synes godt i deres øyne å gjøre dette, ta jakken som tilhører Josef og riv den, og drep en killing av geiter og dypp den i blodet.

Og send den til vår far, for når han ser den, vil han si at en ond skapning har devourert ham; derfor kan dere rive hans kappe, og se, blodet vil være på hans kappe, og ved dette vil vi være fri fra vår fars klager.

Issakars råd gledet dem, og de hørte på ham og gjorde som Issakar hadde rådet dem til.

Og de skyndte seg og tok Josefs kappe og rev den, og de drepte en killing av geiter og dyppet kappen i blodet fra killingen, og de tråkket den ned i støvet, og de sendte kappen til sin far Jakob ved hånden til Naftali, og de befalte ham å si disse ordene:

Vi hadde samlet storfeet og hadde kommet så langt som veien til Sikem og lenger, da vi fant denne kappen på veien i ørkenen dyppet i blod og støv; derfor, vit nå om det er din sønns kappe eller ikke.

Og Naftali gikk og kom til sin far, og han ga ham kappen og talte til ham alle de ord som hans brødre hadde befalt ham.

Og Jakob så på Josefs kappe, og han kjente den, og han falt på ansiktet mot jorden og ble som en stein, og deretter reiste han seg og ropte med høy og gråtende stemme og sa, Det er kappen til min sønn Josef!

Og Jakob skyndte seg og sendte en av tjenerne sine til sine sønner, som gikk til dem og fant dem komme langs veien med flokken.

Og Jakobs sønner kom til faren sin om kvelden, og se! klærne deres var revet i stykker og støv var på hodene deres, og de fant faren sin gråtende og hylende med høy stemme.

Og Jakob sa til sine sønner, Fortell meg virkelig hvilken ondskap dere i dag plutselig har brakt over meg. Og de svarte sin far Jakob og sa, Vi kom i dag etter flokken var samlet, og vi kom så langt som til byen Sikem langs veien i ørkenen, og vi fant denne kappen fylt med blod på bakken, og vi kjente den og vi sendte bud til deg for å se om du kunne kjenne den.

Og Jakob hørte ordene fra sønnene sine og ropte med høy stemme, og sa, Det er kappen til min sønn, en ond skapning har devourert ham; Josef er revet i stykker, for jeg sendte ham i dag for å se om det var vel med dere og godt med flokkene, og for å bringe meg bud fra dere, og han gikk som jeg befalte ham til, og dette har skjedd med ham i dag mens jeg trodde at min sønn var med dere.

Og Jakobs sønner svarte og sa, Han kom ikke til oss, verken har vi sett ham fra den gang vi gikk ut fra deg til nå.

Og da Jakob hørte deres ord, ropte han igjen høyt, og han reiste seg og rev i klærne sine, og satte sekk på hoftene, og han gråt bittert, og han sørget og løftet stemmen sin i gråt og utbrøt og sa disse ordene:

Josef, min sønn! O min sønn Josef! Jeg sendte deg i dag for å se til din brødres velvære, og se, du har blitt revet i stykker; gjennom min hånd har dette skjedd med min sønn.

Det smerter meg for deg, Josef, min sønn, det smerter meg for deg; hvor søt var du for meg i livet, og nå hvor ekstremt bitter er din død for meg.

Å, at jeg hadde dødd i ditt sted, Josef, min sønn, for det smerter meg dypt for deg, min sønn, O min sønn, min sønn! Josef, min sønn, hvor er du, og hvor har du blitt? Våkn opp, våkn opp fra plassen din, og kom og se min sorg for deg, O min sønn Josef.

Kom nå og tell tårene som strømmer fra øynene mine nedover mine kinn, og bring dem opp foran Herren, så hans vrede kan vende seg bort fra meg.

Å Josef, min sønn, hvordan falt du, ved hånden til en som ingen har falt ved fra verdens begynnelse og fram til denne dag; for du er blitt drept av å bli slått av en fiende, påført med grusomhet, men jeg vet sikkert at dette har skjedd med deg, på grunn av mengden av mine synder.

Våkne nå og se hvor bittert mitt trøbbel er for deg, min sønn, selv om jeg ikke oppdro deg, eller formet deg, eller ga deg pust og sjel, men det var Gud som skapte deg og bygde knoklene dine og dekket dem med kjøtt, og pustet livets ånde inn i neseborene dine, og deretter ga han deg til meg.

Å, virkelig! Gud som ga deg til meg, han har tatt deg fra meg, og slik har dette også skjedd deg.

Og Jakob fortsatte å tale slike ord om Josef, og han gråt bittert; han falt til jorden og ble stille.

Og alle Jakobs sønner, som så sin fars sorg, angret på det de hadde gjort, og de gråt også bittert.

Og Juda reiste seg og løftet farens hode fra bakken, og la det på sitt fang, og tørket farens tårer fra kinnene hans, og Juda gråt en overmåte stor gråt, mens farens hode hvilte på fanget hans, helt som en stein.

Og Jakobs sønner så sin fars sorg, og de hevet stemmene sine og fortsatte å gråte, og Jakob lå fortsatt på bakken, helt stille som en stein.

Og alle sønnene hans og hans tjenere og tjenesternes barn reiste seg og sto rundt ham for å trøste ham, men han nektet å bli trøstet.

Og hele Jakobs husstand reiste seg og sørget en stor sorg på grunn av Josef og sin fars sorg, og nyheten nådde Isak, Abrahams sønn, Jakobs far, og han gråt bittert på grunn av Josef, han og hele husstanden hans, og han gikk fra stedet hvor han bodde i Hebron, og mennene hans med ham, og han trøstet Jakob, sin sønn, men han nektet å bli trøstet.

Og etter dette reiste Jakob seg fra bakken, og tårene hans rant nedover kinnene hans, og han sa til sønnene sine, Reis dere opp og ta deres sverd og deres buer, og gå ut i feltet, og se om dere kan finne min sønns kropp og bring den til meg, så jeg kan begrave den.

Søk også, vær så snill, blant dyrene og jakt dem, og det som kommer først foran dere, beslaglegge og bringe det til meg, kanskje Herren vil i dag forbarme seg over min nød og forberede foran dere det som rev min sønn i stykker, og bringe det til meg, så vil jeg hevne saken til sønnen min.

Og sønnene hans gjorde som faren hadde befalt dem, og de steg opp tidlig om morgenen, og hver tok sitt sverd og sin bue i hånden, og de gikk ut i feltet for å jakte dyrene.

Og Jakob gråt fortsatt høyt og gråt og gikk frem og tilbake i huset, og slo hendene sammen, og sa, Josef, min sønn! Josef, min sønn!

Og Jakobs sønner gikk ut i ørkenen for å ta dyrene, og se, en ulv kom mot dem, og de fanget den, og brakte den til sin far, og de sa til ham, Dette er det første vi har funnet, og vi har brakt den til deg som du ba oss om, og din sønns kropp kunne vi ikke finne.

Og Jakob tok dyret fra hendene på sønnene sine, og han ropte med høy og gråtende stemme, med dyret i hånden, og han talte med bittert hjerte til dyret, Hvorfor devourerte du min sønn Josef, og hvordan hadde du ikke frykt for Gud på jorden, eller for min sorg over min sønn Josef?

Og du devourerte min sønn for ingen ting, fordi han ikke begikk vold, og på den måten gjorde du meg skyldig i hans navn; derfor vil Gud kreve det som er forfulgt.

Og Herren åpnet dyrets munn for å trøste Jakob med ordene sine, og det svarte Jakob og sa disse ordene til ham,

Så sant Gud lever som skapte oss på jorden, og så sant din sjel lever, min herre, jeg så ikke din sønn, verken rev jeg ham i stykker, men fra et fjernt land kom jeg også for å lete etter min sønn som dro fra meg denne dagen, og jeg vet ikke om han er levende eller død.

Og jeg kom i dag inn i feltet for å lete etter min sønn, og deres sønner fant meg, og fanget meg og økte min sorg, og har i dag brakt meg foran deg, og jeg har nå talt alle mine ord til deg.

Og nå, derfor, O menneskesønn, jeg er i dine hender, og gjør med meg i dag som det måtte synes godt i dine øyne, men ved livet til Gud som skapte meg, jeg så ikke din sønn, verken rev jeg ham i stykker, og heller har ikke menneskekjøtt gått inn i munnen min alle mine livs dager.

Og da Jakob hørte dyrets ord, ble han veldig forundret, og sendte dyret bort fra hendene sine, og det gikk sin vei.

Og Jakob gråt fortsatt høyt og gråt for Josef dag etter dag, og han sørget for sin sønn i mange dager.