I det første året av den tredje uken av den førtifemte jubileum [2171], begynte hungersnøden å ramme landet. Regnet nektet å falle til jorden fordi det ikke var noe som kom ned.

Jorden ble uproduktiv, men i Egypt var det mat, fordi Josef hadde samlet inn korn under de syv årene med rikelig innhøstning og lagret det.

Når egypterne kom til Josef for å få mat, åpnet han lagrene med korn fra det første året og solgte det til folket i landet i bytte mot penger.

Jakob hørte at det var mat i Egypt, så han sendte sine ti sønner for å hente mat til ham i Egypt. Men han sendte ikke Benjamin. De ankom sammen med de som var på vei dit.

Josef kjente dem igjen, men de kjente ikke ham. Han snakket med dem, stilte dem spørsmål og sa: 'Er dere ikke spioner? Dere har kommet for å undersøke landets veier.' Deretter fengslet han dem.

Etterpå slapp han dem fri. Han holdt bare tilbake Simeon og sendte de ni andre brødrene hjem.

Han fylte sekkene deres med korn og la pengene deres i sekkene. Men de visste ikke dette.

Han beordret dem å bringe sin yngste bror, fordi de hadde fortalt ham at deres far var i live, og deres yngste bror også.

De dro opp fra Egypt og kom til Kanaans land. De fortalte sin far alt som hadde skjedd med dem og hvordan landets hersker hadde talt hardt til dem og holdt Simeon til de skulle bringe Benjamin.

Jakob sa: 'Dere har fratatt meg mine barn. Josef finnes ikke lenger, Simeon finnes ikke lenger, og nå tar dere Benjamin. Deres ondskap har rammet meg.'

Han sa: 'Min sønn skal ikke dra med dere. Kanskje han vil bli syk. For deres mor fødte to; en har dødd, og denne vil dere også ta fra meg. Kanskje han får feber på veien. Da vil dere føre min alderdom ned i sorg til døden.'

For han så at pengene deres var returnert – hver enkelt i sin sekk, og han var redd for å sende ham av den grunn.

Nå ble hungersnøden stadig verre i Kanaans land og i alle andre land bortsett fra Egypt, fordi mange egyptere hadde lagret sitt eget korn som mat etter å ha sett Josef samle inn korn, plassere det i lagre og beholde det for årene med hungersnød.

Egypterne spiste av dette kornet i det første året av hungersnøden.

Da Israel så at hungersnøden var veldig alvorlig i landet og at det ikke var noen lindring, sa han til sine sønner: 'Gå, vend tilbake, og hent oss litt mat slik at vi ikke dør.'

Men de sa: 'Vi vil ikke dra. Hvis vår yngste bror ikke kommer med oss, vil vi ikke dra.'

Israel så at hvis han ikke sendte ham med dem, ville de alle dø på grunn av hungersnøden.

Da sa Ruben: 'Sett ham under min kontroll. Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, drepe mine to sønner for hans liv.' Men han sa til ham: 'Han vil ikke dra med deg.'

Da Judah nærmet seg og sa: 'Send ham med oss. Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, la meg da være skyldig foran deg hele mitt liv.'

Så sendte han ham med dem i det andre året av denne uken [2172], på den første dagen i måneden. De ankom Egypts land med alle som dro dit og hadde med seg gaver: stakte, mandler, terebintnøtter og ren honning.

De ankom og stod foran Josef. Da han så sin bror Benjamin, kjente han ham igjen og sa til dem: 'Er dette deres yngste bror?' De sa til ham: 'Det er han.' Han sa: 'Må Herren være nådig mot deg, min sønn.'

Han sendte ham inn i huset og førte Simeon ut til dem. Han forberedte en middag for dem. De overrakte ham gavene de hadde tatt med seg.

De spiste foran ham. Han ga porsjoner til dem alle, men Benjamin fikk en del som var syv ganger større enn noen av de andres.

De spiste og drakk. Deretter reiste de seg og ble hos sine esler.

Josef tenkte ut en plan for å finne ut deres tanker – om de hadde fredelige tanker mellom dem. Han sa til mannen som hadde ansvaret for huset hans: 'Fyll alle sekkene deres med mat og legg pengene deres tilbake i sekkene. Sett koppen jeg drikker av i sekken til den yngste – sølvkoppen – og send dem av sted.'