1 Hvordan er gullet blitt matt, hvordan er det beste gullet forandret! Helligdommens steiner er kastet ut på gatens topp.
2 De dyre sønnene av Sion, lik fine gull, hvordan er de blitt vurdert som leirkar, håndverk av pottemakeren?
3 Selv sjøuhyrene viser omsorg, de ammer sine unger; datteren av mitt folk er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
4 Den spenesugende barns tunge klistrer seg fast til ganen for tørst; de små barna ber om brød, men ingen deler ut til dem.
5 De som spiste delikat mat er fortapt i gatene; de som ble oppdratt i skarlagen omfavner søppelhaugene.
6 Straffen for mitt folks datters synd er større enn straffen for Sodomas synd, som ble ødelagt på et øyeblikk, og ingen hender kom i nærheten.
7 Hennes nasireere var renere enn snø, hvitere enn melk; de var rødere i kroppen enn rubiner, deres polering var som safirer.
8 Deres utseende er blitt svartere enn kull; de kjennes ikke igjen på gatene; deres hud klistrer seg til deres ben; den er visnet, blitt som tre.
9 De som er drept med sverd er bedre enn de som er drept av sult; for disse visner bort, gjennomstunget av mangelen på markens frukt.
10 De medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; de ble deres mat under ødeleggelsen av mitt folks datter.
11 Herren har fullbyrdet sin vrede; han har øst ut sin brennende harme, og har tent en ild i Sion, og den har fortært fundamentene.
12 Jordens konger, og alle verdens innbyggere, kunne ikke tro at fienden skulle inntre i Jerusalems porter.
13 For profetenes synder, og prestenees misgjerninger, som har utøst rettferdiges blod i hennes midte,
14 De vandrer som blinde i gatene, de har gjort seg urene med blod, slik at ingen kan berøre deres klær.
15 Folk ropte til dem, Gå bort; det er urent; gå bort, berør ikke: når de flyktet bort og vandret, sa de blant nasjonene, De skal ikke mer bo der.
16 Herrens vrede har delt dem; han vil ikke mer vise dem nåde; de respekterte ikke prestenes ansikter, de favoriserte ikke de eldste.
17 Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
18 De jakter på våre steg, så vi ikke kan gå på våre gater: vår ende er nær, våre dager er oppfylt; for vår ende er kommet.
19 Våre forfølgere er raskere enn himmelens ørner: de jager oss på fjellene, de ligger i bakhold for oss i ørkenen.
20 Vår pust i nesene, Herrens salvede, ble tatt i deres nett, om hvem vi har sagt: Under hans skygge skal vi leve blant nasjonene.
21 Gled deg og vær glad, Edoms datter, du som bor i landet Us; begeret skal også gå til deg: du skal bli beruset og vise din nakenhet.
22 Straffen for din misgjerning er fullbyrdet, Sions datter; han vil ikke mer føre deg i fangenskap: han vil besøke din misgjerning, Edoms datter; han vil avsløre dine synder.