Og det skjedde i de dager at det var en stor krig mellom barna til Kush og barna fra øst og Aram, og de gjorde opprør mot kongen av Kush som hadde makten over dem.

Så gikk Kikianus, kongen av Kush, ut med alle barna til Kush, et folk så tallrikt som sanden, og han dro for å kjempe mot Aram og barna fra øst, for å underlegge dem.

Og da Kikianus dro ut, etterlot han Balaam, magikeren, sammen med sine to sønner, for å vokte byen og de laveste blant folkene i landet.

Så dro Kikianus til Aram og barna fra øst, og han kjempet mot dem og slo dem, og de falt alle ned, såret, foran Kikianus og hans folk.

Og han tok mange av dem til fange og brakte dem underlagt slik som før, og han leirte på deres land for å ta tributt fra dem som vanlig.

Og Balaam, sønn av Beor, da kongen av Kush hadde forlatt ham for å vokte byen og de fattige i byen, reiste han seg og rådførte seg med folkene i landet for å gjøre opprør mot kong Kikianus, for ikke å la ham komme inn i byen når han skulle komme hjem.

Og folkene i landet hørte på ham, og de svor ham troskap og gjorde ham til konge over seg, og hans to sønner som hærførere.

Så reiste de seg og hevet byens murer ved de to hjørnene, og de bygde en svært sterk bygning.

Og ved det tredje hjørnet gravde de ut grøfter i tallrike mengder, mellom byen og elven som omkranset hele Kushs land, og de fikk vannet fra elven til å bryte frem der.

Ved det fjerde hjørnet samlet de mange slanger ved sine besvergelser og fortryllelser, og de befestet byen og bodde der, så ingen gikk ut eller inn foran dem.

Og Kikianus kjempet mot Aram og barna fra øst, og han underla dem som før, og de gav ham sin vanlige tributt, og han dro tilbake til sitt land.

Og da Kikianus, kongen av Kush, nærmet seg sin by og alle hærførerene med ham, løftet de blikket og så at byens murer var bygget opp og sterkt hevet, så mennene ble forundret over dette.

Og de sa til hverandre: Det er fordi de så at vi ble forsinket i kamp, og var svært redde for oss, derfor har de gjort dette og hevet byens murer og befestet dem så kongene av Kanaan ikke skulle komme i kamp mot dem.

Så nærmet kongen og troppene seg byporten, og de så opp og se, alle byens porter var stengt, og de ropte til vaktpostene og sa: Åpne for oss, slik at vi kan gå inn i byen.

Men vaktpostene nektet å åpne for dem etter ordre fra Balaam, magikeren, deres konge, som ikke lot dem komme inn i byen.

Så indret de et slag med dem motsatt byporten, og hundre og tretti menn av hærens styrker under Kikianus falt den dagen.

Og dagen etter fortsatte de å kjempe, og de kjempet ved elvebredden; de forsøkte å passere, men fikk ikke til det, så noen av dem sank i grøftene og døde.

Så befalte kongen dem å hugge ned trær for å lage flåter, som de kunne bruke for å komme over til dem, og de gjorde slik.

Og da de kom til stedet med grøftene, snurret vannet seg som maler, og to hundre menn på ti flåter druknet.

Og på den tredje dagen kom de for å kjempe der hvor slangene var, men de kunne ikke nærme seg dit, for slangene drepte hundre og syttifem menn, og de opphørte å kjempe mot Kush, og de beleiret Kush i ni år, ingen kom ut eller inn.

På den tiden da krigen og beleiringen var mot Kush, flyktet Moses fra Egypt fra Farao som søkte å drepe ham for å ha drept den egyptiske mannen.

Og Moses var atten år gammel da han flyktet fra Egypt fra Faraos nærvær, og han flyktet og unnslapp til leiren til Kikianus, som på den tiden beleiret Kush.

Og Moses var ni år i leiren til Kikianus, kongen av Kush, hele tiden de beleiret Kush, og Moses gikk ut og kom inn med dem.

Og kongen og prinsene og alle krigerne elsket Moses, for han var stor og verdig, hans statur var som en edel løve, hans ansikt var som solen, og hans styrke var som en løve, og han var rådgiver for kongen.

Og etter ni år ble Kikianus rammet av en dødelig sykdom, og hans sykdom overvant ham, og han døde på den sjuende dagen.

Så balsamerte hans tjenere ham og bar ham og begravde ham motsatt byporten mot nord i landet Egypt.

Og de bygde over ham en elegant, sterk og høy bygning, og de plasserte store steiner under.

Og kongens skrivere gravte inn på de steinene hele makten til deres konge Kikianus, og alle kampene han hadde kjempet; ja, de er skrevet der den dag i dag.

Nå, etter døden til Kikianus, kongen av Kush, sørget hans menn og troppene dypt på grunn av krigen.

Så sa de til hverandre: Gi oss råd om hva vi skal gjøre nå, ettersom vi har oppholdt oss i ørkenen i ni år, langt borte fra våre hjem.

Hvis vi sier at vi vil kjempe mot byen, vil mange av oss bli såret eller drept, og hvis vi blir her i beleiringen, vil vi også dø.

For nå vil alle kongene av Aram og barna fra øst høre at kongen vår er død, og de vil angripe oss brått i fiendtlig beskaffenhet, og de vil kjempe mot oss og etterlate ingen rest av oss.

La oss derfor gå og utnevne en konge over oss, og la oss forbli i beleiringen til byen overgis til oss.

Og de ønsket å velge en mann til konge den dagen fra hæren til Kikianus, og de fant ingen som de ønsket seg mer enn Moses til å herske over dem.

Og de hastet og rev av hver sin klesdrakt og kastet dem på bakken, og de laget en stor haug og plasserte Moses derpå.

Og de sto opp og blåste i trompeter og ropte ut foran ham og sa: Leve kongen, leve kongen!

Og hele folket og adelen svor ham å gi ham til ekte Adoniah, dronningen, kushitten, kona til Kikianus, og de gjorde Moses til kongen over seg den dagen.

Og hele folket i Kush offentliggjorde en kunngjøring den dagen og sa: Hver mann må gi noe til Moses av det han har i sin besittelse.

Og de brettet ut et klede over haugen, og hver mann kastet i det noe av det han hadde, én en gullørering og en annen en mynt.

Også fra onyxsteiner, bdellium, perler og marmor kastet barna til Kush til Moses på haugen, også sølv og gull i stort omfang.

Og Moses tok all sølvet og gullet, alle karene, og bdellium og onyxsteiner, som alle barna til Kush hadde gitt ham, og han plasserte dem blant sine skatter.

Og Moses regjerte over barna til Kush den dagen, i stedet for Kikianus, kongen av Kush.