I det sjette året av det syvende jubileum [1904] sa Abram til sin far Tarah: 'Far.' Han svarte: 'Ja, min sønn?'

Abram spurte: 'Hva hjelp og nytte har vi av disse idolene foran hvilke du tilber og bøyer deg ned?

For det er ingen ånd i dem, de er tause. De er en feil av sinnet. Ikke tilbe dem.

Tilbe himmelens Gud, som sender regn og dugg over jorden og skaper alt på jorden. Han skapte alt med sitt ord, og alt liv kommer fra ham.

Hvorfor tilber du ting som ikke har ånd i seg? For de er laget av hender og du bærer dem på skuldrene dine. Du får ingen hjelp fra dem, men de er en stor skam for de som lager dem og en sinnets feil for de som tilber dem. Ikke tilbe dem.'

Da svarte faren: 'Jeg vet dette, min sønn. Hva skal jeg gjøre med folket som har beordret meg til å tjene deres idoler?

Hvis jeg forteller dem sannheten, vil de drepe meg fordi de selv er knyttet til dem og tilber og priser dem. Vær stille, min sønn, så de ikke dreper deg.'

Da Abram fortalte dette til sine to brødre, ble de sinte på ham, så han forble taus.

I det førtiende jubileum, i den andre uken, i det syvende året [1925], giftet Abram seg med en kvinne som het Sarai, hans fars datter, og hun ble hans kone.

Hans bror Haran giftet seg i det tredje året av den tredje uken [1928], og hun fødte en sønn for ham i det syvende året av denne uken [1932]. Han kalte ham Lot.

Hans bror Nahor giftet seg også.

I det sekstiende året av Abrams liv (det var den fjerde uken, i det fjerde året [1936]), sto Abram opp om natten og brente tempelet til idolene. Han brente alt i tempelet uten at noen visste om det.

De sto opp om natten og ville redde sine guder fra brannen.

Haran løp inn for å redde dem, men flammene tok overhånd. Han ble brent i brannen og døde i Ur i Kaldeaene før sin far Tarah. De begravde ham i Ur i Kaldeaene.

Deretter forlot Tarah Ur i Kaldeaene — han og hans sønner — for å dra til landet Libanon og landet Kanaan. Han bosatte seg i Haran, og Abram bodde med sin far i Haran i to uker av år.

I den sjette uken, i det femte året [1951], satt Abram om natten — i begynnelsen av den syvende måneden — for å observere stjernene fra kveld til daggry for å se hvordan året ville bli med hensyn til regnet. Han satt og observerte alene.

En stemme kom til hans sinn, og han sa: 'Alle tegnene på stjernene og tegnene på månen og solen — alle er under Herrens kontroll. Hvorfor skulle jeg undersøke dem?

Hvis han ønsker det, vil han få det til å regne om morgen og kveld; og hvis han ønsker det, vil han ikke la det falle. Alt er under hans kontroll.'

Den natten ba han og sa:Min Gud, min Gud, Gud den Høyeste,Du er min eneste Gud.Du har skapt alt;Alt som er og har vært er produktet av dine hender.Din herredømme har jeg valgt.

Frels meg fra kraften til de onde ånder som styrer folks tanker. Må de ikke lede meg bort fra å følge deg, min Gud. Etabler meg og mine etterkommere for alltid. Må vi ikke gå oss vill fra nå av og til evigheten.

Så sa han: 'Skal jeg vende tilbake til Ur i Kaldeaene som leter etter meg for å returnere til dem? Eller skal jeg bli her på dette stedet? Gjør veien som er rett foran deg vellykket gjennom din tjener slik at han kan utføre den. Må jeg ikke fortsette i minns feil, min Gud.'

Da han var ferdig med å snakke og be, ble Herrens ord sendt til ham gjennom meg: 'Nå skal du komme fra ditt land, din familie og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg. Jeg vil gjøre deg til et stort og folkerikt folk.

Jeg vil velsigne deg og forstørre ditt rykte. Du vil bli velsignet på jorden. Alle jordens nasjoner vil bli velsignet gjennom deg. De som velsigner deg, vil jeg velsigne, mens de som forbanner deg, vil jeg forbanne.

Jeg vil bli Gud for deg, din sønn, ditt barnebarn, og alle dine etterkommere. Frykt ikke. Fra nå av og til alle jordens generasjoner er jeg din Gud.'

Deretter sa Herren Gud til meg: 'Åpne hans munn og hans ører for å høre og tale med sin tunge på det åpenbarte språket.' For fra dagene av kollapsen hadde det forsvunnet fra munnen til hele menneskeheten.

Jeg åpnet hans munn, ører og lepper og begynte å snakke hebraisk med ham — skapelsens språk.

Han tok sine fedres bøker (de var skrevet på hebraisk) og kopierte dem. Fra den tiden begynte han å studere dem, mens jeg fortalte ham alt han ikke klarte (å forstå). Han studerte dem gjennom de seks regnmånedene.

I det syvende året av den sjette uken [1953], snakket han med sin far og fortalte ham at han skulle forlate Haran for å dra til Kanaans land for å se det og komme tilbake til ham.

Hans far Tarah sa til ham:Gå i fred. Må den evige Gud gjøre din vei rett; Må Herren være med deg og beskytte deg mot alt ondt; Må han gi deg vennlighet, barmhjertighet og nåde foran de som ser deg; Og må ingen person ha makt over deg til å skade deg. Gå i fred.

Hvis du ser et land som, etter ditt syn, er et behagelig sted å bo, kom og ta meg til deg. Ta Lot, sønnen til din bror Haran, med deg som din sønn. Må Herren være med deg.

La din bror Nahor bli hos meg til du returnerer i fred. Da vil vi alle sammen dra med deg.'