Når menneskeheten begynte å mangedoble seg over hele jordens overflate, og døtre ble født til dem, så Herrens engler – i et bestemt år av dette jubelåret – at de var vakre å se på. Da giftet de seg med hvem som helst de valgte blant dem. De fødte barn for dem, og de var kjemper.

Ondskapen økte på jorden. Alle levende vesener korrumperte sine veier – alle fra mennesker til kveg, dyr, fugler, og alt som beveger seg på bakken. Alle korrumperte sine veier og sin foreskrevne kurs. De begynte å fortære hverandre, og ondskapen økte på jorden. Hver tanke av all menneskehetens kunnskap var ond hele tiden.

Herren så at jorden var korrupt, at alle levende vesener hadde korrumpert sin foreskrevne kurs, og at alle – alle som var på jorden – hadde handlet ondt foran hans øyne.

Han sa at han ville utslette mennesker og alle levende vesener som var på jordens overflate som han hadde skapt.

Han var bare fornøyd med Noah.

Mot sine engler som han hadde sendt til jorden var han sint nok til å fjerne dem fra alle deres maktposisjoner. Han befalte oss å binde dem opp i jordens dyp; nå er de bundet der og er alene.

Når det gjaldt deres barn, gikk det ut en ordre fra hans nærvær om å slå dem med sverdet og fjerne dem fra under himmelen.

Han sa: ‘Min ånd skal ikke forbli på mennesker for alltid, for de er kjøtt. Deres levetid skal være 120 år’.

Han sendte sitt sverd blant dem slik at de ville drepe hverandre. De begynte å drepe hverandre til de alle falt for sverdet og ble utslettet fra jorden.

Nå så deres fedre dette, men etterpå ble de bundet i jordens dyp til den store dommens dag når det skal være fordømmelse over alle som har korrumpert sine veier og sine handlinger foran Herren.

Han utslettet alle fra deres steder; det ble ikke igjen noen av dem som han ikke dømte for alle deres ugjerninger.

Han skapte en ny og rettferdig natur for alle sine skapninger slik at de ikke skulle synde med hele sin natur til evig tid. Alle vil være rettferdige – hver etter sitt slag – for all tid.

Dommen over dem alle er forordnet og skrevet på de himmelske tavlene; det finnes ingen urettferdighet. For alle som bryter bort fra sin vei som det var forordnet for dem å gå – hvis de ikke går i den, er dommen skrevet ned for hver skapning og for hvert slag.

Det er ingenting i himmelen eller på jorden, i lyset, mørket, Sheol, dypet, eller på det mørke stedet – alle deres dommer er forordnet, skrevet og nedtegnet.

Han vil utøve dom over hver person – den store etter hans storhet og den lille etter hans litenhet – hver etter sin vei.

Han er ikke en som viser favorisering eller en som tar imot bestikkelser, hvis han sier at han vil utøve dom mot hver person. Hvis noen ga alt på jorden, ville han ikke vise favorisering eller ta imot det fra ham, for han er den rettferdige dommeren.

Angående israelittene har det blitt skrevet og forordnet: ‘Hvis de vender seg til ham på den rette veien, vil han tilgi all deres ondskap og vil tilgi alle deres synder’.

Det har blitt skrevet og forordnet at han vil vise barmhjertighet mot alle som vender seg bort fra alle sine feil én gang i året.

Til alle som korrumperte sine veier og sine planer før flommen ble det ikke vist noen nåde unntatt til Noah alene fordi det ble vist nåde til ham for hans barns skyld, som han reddet fra flomvannet for hans skyld, fordi hans sinn var rettferdig på alle måter, slik det var påbudt om ham. Han overtrådte ikke noe av det som var forordnet for ham.

Herren sa at han ville utslette alt på land – fra mennesker til kveg, dyr, fugler, og hva som enn beveger seg på bakken.

Han befalte Noah å lage en ark for å redde seg selv fra flomvannet.

Noah laget en ark i alle henseender som han hadde befalt ham under det tjuende-syvende jubelåret, i den femte uken, i det femte året [1307].

Han gikk inn i den i det sjette året [1308], i den andre måneden – fra den første av den andre måneden til den sekstende. Han og alt vi brakte til ham gikk inn i arken. Herren lukket den utenfra på den syttende om kvelden.

Herren åpnet de sju flomportene i himmelen og åpningene i kildene til det store dypet – det var syv åpninger i antall.

Flomportene begynte å sende vann ned fra himmelen i 40 dager og 40 netter, mens kildene fra dypet brakte vann opp til hele jorden var full av vann.

Vannet økte på jorden; vannet steg 15 alen over hvert høye fjell. Arken steg over jorden og beveget seg rundt på overflaten av vannet.

Vannet stoppet ikke og dekket jordens overflate i 150 dager.

Da hvilte arken på toppen av Lubar, et av fjellene i Ararat.

I den fjerde måneden ble kildene til det store dypet lukket, og flomportene i himmelen ble holdt tilbake. På den første i den syvende måneden ble alle kildene i jordens dype steder åpnet, og vannet begynte å trenge tilbake til dypet nedenfor.

På den første i den tiende måneden ble toppene av fjellene synlige, og på den første dagen i den første måneden ble jorden synlig.

Vannet tørket opp fra jorden i den femte uken, i det syvende året [1309]. På den syttende dagen i den andre måneden var jorden tørr.

På den tjuende-syvende dagen åpnet han arken og sendte ut dyrene, fuglene og alt som beveger seg rundt.