Da spurte øverstepresten: Er dette slik?

Han svarte: 'Menn, brødre og fedre, hør opp! Æres-Gud åpenbarte seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Haran.'

Og han sa til ham: 'Forlat ditt land og dine slektninger, og kom til det landet jeg vil vise deg.'

Da forlot han kaldeernes land og slo seg ned i Haran; derfra tok han ham med til dette landet, hvor dere nå bor, etter at faren hans var død.

Han ga ham imidlertid ingen arv der, ikke engang et sted å sette foten – likevel lovet han å gi det til ham som eiendom, og til hans etterkommere, selv da han ennå ikke hadde barn.

Gud talte slik: 'Hans etterkommere skal bo som fremmede i et fremmed land, og de skal bli underlagt trelldom og få lide ondskap i fire hundre år.'

Og den nasjonen de skal være trell under, vil jeg dømme, sa Gud; etter det skal de komme frem og tjene meg på dette stedet.

Han inngikk med ham omskjærelsespakten. Abraham ble far til Isak, og på den åttende dagen ble Isak omskåret; Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til de tolv patriarkene.

Men patriarkene, overveldet av misunnelse, solgte Josef til Egypt; likevel var Gud med ham.

Gud frigjorde ham fra alle hans trengsler og ga ham gunst og visdom i faraos, Egypts konges, øyne; han utnevnte ham til guvernør over Egypt og hans husholdning.

Så kom det hungersnød over hele landet Egypt og Kanaan, og store nødheter rammet folket; våre fedre fant ingen næring.

Men da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han ut våre fedre først.

Ved en senere anledning ble Josef gjenkjent for sine brødre, og hans slekt ble kjent for farao.

Da sendte Josef bud og kalte sin far Jakob til seg, sammen med hele sin slekt – totalt syttifem sjeler.

Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde der sammen med våre fedre.

Deretter ble de ført til Sikhem og lagt i sepulchret som Abraham hadde kjøpt for en pengesum av Emmors sønner, far til Sikhem.

Men da løftets stund, som Gud hadde sverget til Abraham, nærmet seg, vokste folket og ble tallrike i Egypt.

Inntil en annen konge oppsto, en som ikke kjente til Josef.

Han behandlet vår slekt lurt og utøvde ondskap mot våre fedre, slik at de kastet ut sine små barn for at de ikke skulle få leve.

I den tiden ble Moses født, var usedvanlig vakker og vokste opp i sin fars hus i tre måneder.

Da han senere ble kastet ut, tok faraos datter ham til seg og oppdro ham som sin egen sønn.

Moses ble lærd i all egyptisk visdom og utmerket seg både i ord og gjerninger.

Da han var fylte førti år, bestemte han seg for å besøke sine brødre, Israels barn.

Da han så at en av dem ble urettferdig behandlet, gikk han inn for vedkommende, hevnet den undertrykte og slo en egypter.

For han antok at hans brødre ville forstå at Gud ved hans hånd ville befri dem, men de forsto det ikke.

Neste dag viste han seg for dem mens de kjempet, og forsøkte å forene dem igjen med ordene: 'Mine herrer, dere er brødre – hvorfor behandler dere hverandre urett?'

Men den som hadde urett mot sin neste, kastet ham bort og sa: 'Hvem har gjort deg til leder og dommer over oss?'

Skal du drepe meg slik du drepte egypteren i går?

Da flyktet Moses ved disse ordene og ble en fremmed i landet Midjan, hvor han fikk to sønner.

Etter at førti år var omme, viste en Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i en flamme av ild i en tornbusk.

Da Moses så dette, undret han seg over synet; og idet han kom nærmere for å skue, hørte han Herrens røst til ham.

Røsten sa: 'Jeg er dine fedres Gud – Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.' Da skalv Moses og turte ikke se nærmere.

Da sa Herren til ham: 'Ta av deg skoene, for stedet du står på, er et hellig sted.'

«Jeg har sett elendigheten til mitt folk i Egypt og hørt deres klager. Derfor er jeg kommet ned for å befri dem. Nå, kom – jeg sender deg til Egypt.»

Denne Moses, som de forkastet med ordene: 'Hvem gjorde deg til leder og dommer over oss?' – det var han Gud sendte for å bli deres leder og befrier, ved hjelp av den engel som viste seg for ham i tornbusken.

Han førte folket ut etter at han hadde vist underverker og tegn i Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Dette er den Moses som sa til Israels barn: 'Herren, deres Gud, vil reise opp en profet for dere blant deres egne brødre, som meg – ham skal dere høre på.'

Han var den som, sammen med den engel som talte til ham på Sinai-fjellet, og med våre fedre, var til stede i ørkenen og mottok de levende oraklene som skulle gis til oss.

Men våre fedre nektet å adlyde ham; de kastet ham ut og vendte med sine hjerter tilbake mot Egypt.

De sa til Aron: 'Lag oss noen guder som kan gå foran oss, for denne Moses, som førte oss ut av Egypt, vet vi ikke hva som er blitt av.'

I de dager laget de en kalv, ofret til avguden og frydet seg over alt det de hadde skapt med sine egne hender.

Da vendte Gud sin side og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: 'Oi, Israels hus, har dere ofret meg slaktede dyr og ofre i ørkenen i førti år?'

Ja, dere tok opp Molochs telt og deres gud Remphans stjerne, avgudsbilder dere laget for å tilbe, og jeg skal føre dere bort for Babylon.

Våre fedre hadde vitneteltet i ørkenen, slik Gud befalte da han talte til Moses, at det skulle lages etter den form han hadde sett.

Og de fedrene som kom etter, førte dem med Jesus inn i hedningenes besittelser, de stedene Gud drev dem ut for våre fedres åsyn helt fram til Davids dager.

Disse fant gunst for Gud og ønsket å finne et telt for Jakobs Gud.

Men Salomo bygde ham et hus.

Likevel bor ikke den Høyeste i templer bygget med hender, slik profeten sier:

«Himmelen er min trone og jorden min fotpall. Hvilket hus skal dere bygge meg? Eller hvilket sted er mitt hvilested?»

Har ikke min hånd skapt alt dette?

Dere er sta og uforskammede i hjerte og ører; dere motsetter dere stadig Den Hellige Ånd, slik som deres fedre gjorde, så gjør også dere nå.

Hvilke av profetene har ikke deres fedre forfulgt? De drepte dem som forutsa ankomsten av den Rettferdige, og dere har vært hans forrædere og mordere.

De som mottok loven gjennom englenes ord, men som likevel ikke holdt den.

Da de hørte dette, ble de rørt i hjertet og knaste ham med tennene.

Men han, fylt av Den Hellige Ånd, løftet blikket urokkelig mot himmelen og så Guds herlighet, og han så Jesus stå ved Guds høyre hånd.

Han sa: 'Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen står ved Guds høyre hånd.'

Da ropte de med høy stemme, tildekket sine ører og stormet i forening mot ham.

De kastet ham ut av byen og steinet ham, mens vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann ved navn Saul.

De steinet Stephan mens han ropte til Gud og sa: 'Herre Jesus, ta imot min ånd.'

Han knelte ned og ropte med høy stemme: 'Herre, tilregn dem ikke denne synd!' Og etter å ha sagt dette, sovnet han.