Salomo inngikk et forbund med farao, kongen av Egypt, og tok faraos datter til hustru. Han førte henne til Davids by, inntil han hadde fullført byggingen av sitt eget hus, Herrens hus og muren rundt Jerusalem.

Folket ofret på haugene, fordi det ikke var bygd et hus for Herrens navn i de dager.

Salomo elsket Herren og vandret etter sin far Davids forskrifter. Han ofret og brente røkelse på haugene.

Kongen dro til Gibeon for å ofre der, for det var det store offerstedet. Salomo ofret tusen brennoffer på det alteret.

I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten, og Gud sa: Be om hva du vil at jeg skal gi deg.

Salomo svarte: Du har vist stor nåde mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt ansikt i sannhet, rettferdighet og med et rett hjertelag mot deg. Du har bevart denne store nåden for ham og gitt ham en sønn som sitter på hans trone, slik som det er i dag.

Og nå, Herre min Gud, har du gjort din tjener til konge etter min far David. Men jeg er som et lite barn; jeg vet ikke hvordan jeg skal gå ut eller komme inn.

Din tjener er midt blant ditt folk, som du har valgt, et stort folk, så talrikt at det ikke kan telles eller regnes.

Gi derfor din tjener et hjerte som forstår å dømme ditt folk, så jeg kan skjelne mellom godt og ondt. For hvem kan dømme dette ditt store folk?

Herrens tale behaget Herren, fordi Salomo hadde bedt om denne ting.

Og Gud sa til ham: Fordi du har bedt om dette og ikke bedt om lang liv for deg selv, rikdom for deg selv eller dine fienders liv, men bedt om forstand til å dømme rett,

se, jeg har gjort etter dine ord. Se, jeg har gitt deg et visdomsrikt og innsiktsfullt hjerte, slik at ingen som deg har vært før deg, og like heller ikke skal oppstå etter deg.

Og jeg har også gitt deg det du ikke har bedt om, både rikdom og ære, slik at ingen blant kongene skal være som deg alle dine dager.

Og hvis du vandrer på mine veier, holder mine forskrifter og bud som din far David gjorde, vil jeg forlenge dine dager.

Salomo våknet, og se, det var en drøm. Han kom til Jerusalem og stod foran Herrens paktkiste, ofret brennoffer, bragte fredsoffer og holdt en fest for alle sine tjenere.

Da kom to kvinner som var skjøger, til kongen og stod foran ham.

Den ene kvinnen sa: Hør meg, herre. Jeg og denne kvinnen bodde i samme hus, og jeg fødte barn mens hun var der.

På den tredje dagen etter at jeg hadde født, fødte også denne kvinnen. Vi var alene der, det var ingen fremmed med oss i huset, bare oss to.

Denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun la seg oppå det.

Hun sto opp midt på natten og tok min sønn fra meg mens din tjenestekvinne sov, og la ham i sitt fang. Og sitt døde barn la hun i mitt fang.

Da jeg sto opp om morgenen for å gi barnet mitt die, se, da var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, se, da var det ikke mitt barn, det som jeg hadde født.

Da sa den andre kvinnen: Nei, men den levende er min sønn, og den døde er din sønn. Men denne sa: Nei, den døde er din sønn, og den levende er min sønn. Så talte de foran kongen.

Da sa kongen: Den ene sier: Dette er min sønn som lever, og din sønn er død. Den andre sier: Nei, din sønn er den døde, og min er den som lever.

Kongen sa: Hent meg et sverd. Så brakte de et sverd fram for kongen.

Og kongen sa: Del det levende barnet i to og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre.

Da talte kvinnen som var mor til det levende barnet til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn, og hun sa: Å, herre, gi henne det levende barnet, men drep det ikke! Men den andre sa: La det være verken mitt eller ditt, del det!

Da svarte kongen og sa: Gi henne det levende barnet og drep det ikke. Hun er barnets mor.

Hele Israel hørte om dommen som kongen hadde avsagt, og de fryktet for kongen, for de så at Guds visdom var i ham til å utøve rett.