Da tok Job til orde og sa:

Hør nøye på mine ord, og la dette være deres trøst.

La meg tale, og etter at jeg har talt, kan dere håne.

Er min klage rettet mot mennesker? Hvorfor skulle jeg da ikke være utålmodig?

Se på meg og bli forferdet, og legg hånden på munnen.

Når jeg tenker på det, blir jeg skrekkslagen, og skjelving griper mitt kjød.

Hvorfor lever de ugudelige, blir gamle, ja, til og med blir sterke?

Deres barn er trygge hos dem, og deres etterkommere er foran deres øyne.

Deres hus er trygge mot frykt, og Guds ris er ikke over dem.

Deres okse beiter og mislykkes ikke; deres ku kalver og aborterer ikke.

De sender sine små ut som en flokk, og deres barn hopper omkring.

De synger til tamburin og harpe og fryder seg over fløytenes lyd.

De tilbringer sine dager i lykke, og i et øyeblikk går de ned til dødsriket.

De sier til Gud: Gå bort fra oss, vi har ingen glede av å vite om dine veier.

Hva er Den Allmektige, at vi skulle tjene ham? Og hva gang har vi av å påkalle ham?

Se, deres lykke er ikke i deres egne hender; de ugudeliges råd er langt fra meg.

Hvor ofte slokner de ugudeliges lampe, og hvor ofte kommer ulykke over dem? Hvor ofte deler han smerter ut i sin vrede?

De blir som halm for vinden og som agner som stormen feier bort.

Gud sparer barnas straff til dem; han gir igjen, så de får kjenne det.

Hans egne øyne får se sin undergang, og han må drikke Den Allmektiges harme.

Hva bryr han seg om sitt hus etter seg, når antallet av hans måneder er kuttet av?

Kan noen lære Gud kunnskap, han som dømmer de høye?

Den ene dør i sin full kraft, fullstendig fredfull og trygg.

Hans benkjøtt er fullt av marg, og marg i hans ben er forfrisket.

En annen dør med bitter sjel og har aldri smakt av det gode.

De ligger sammen i støvet, og makk dekker dem begge.

Se, jeg vet deres tanker og planene dere sømmer opp mot meg.

For dere sier: Hvor er dens høvdings hus, og hvor er boligen til de ugudelige?

Har dere da ikke spurt dem som ferdes på veien, og aksepterer dere ikke deres vitnesbyrd?

At den onde vennes tilbake på en dag med ulykke og føres bort på vredens dag?

Hvem vil fortelle ham hva hans vei er i ansiktet, og hvem vil gi ham gjengjeld for hva han har gjort?

Når han føres til graven, og et vakthold plasseres ved hans haug, over hans tumb.

Gravens kloder er søte for ham, hver mann følger ham, som utallige har gått foran.

Så hvordan kan dere trøste meg med tomme ord? Når de gjenværende av deres svar bare er bedrag.