Og etter at opptøyen var opphørt, kalte Paulus til seg disiplene og tok avskjed og dro ut for å gå til Makedonia.

Og da han hadde dratt gjennom de traktene og hadde formant dem med mange ord, kom han til Hellas.

Der ble han i tre måneder. Og da jødene la onde planer mot ham da han skulle seile til Syria, bestemte han å vende tilbake gjennom Makedonia.

Og han ble fulgt av Sopater fra Berøa, sønn av Pyrrhus; og Aristarkus og Sekundus fra Tessalonika; og Gaius fra Derbe, og Timoteus; og fra Asia, Tykikus og Trofimus.

Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.

Men vi seilte fra Filippi etter de usyrede brøds dager og kom til dem i Troas på fem dager; der ble vi i syv dager.

Og på den første dag i uken, da disiplene kom sammen for å bryte brød, holdt Paulus tale for dem, rede til å dra av sted neste dag, og fortsatte sin tale til midnatt.

Og det var mange lys i det øvre rommet hvor de var samlet.

Og en ung mann ved navn Eutykus satt i vinduet, og da Paulus talte lenge, falt han i dyp søvn. Overmannet av søvnen falt han ned fra tredje loftet og ble tatt opp død.

Paulus gikk ned og bøyde seg over ham, og omfavnet ham og sa: Vær ikke urolige; for hans liv er i ham.

Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte lenge, helt til daggry, og dro da av sted.

Og de førte den unge mannen levende inn, og var ikke lite trøstet.

Vi dro så i forveien til skipet og seilte til Assos, hvor vi skulle ta inn Paulus; for så hadde han bestemt, da han selv ville gå til fots.

Og da han møtte oss i Assos, tok vi ham ombord og kom til Mitylene.

Vi seilte derfra og kom følgende dag rett overfor Kios; og den neste dag ankom vi til Samos, og ble liggende ved Trogyllium; og den neste dag kom vi til Miletus.

For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesus, for ikke å måtte tilbringe tiden i Asia; for han skyndte seg om det var mulig for ham, å være i Jerusalem til pinsedagen.

Og fra Miletus sendte han bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste.

Og da de kom til ham, sa han til dem: Dere vet, hvordan jeg fra den første dag jeg kom til Asia, har vært hos dere hele tiden,

tjente Herren med all ydmykhet og med mange tårer og prøvelser, som kom over meg ved jødenes onde planer.

Og hvordan jeg holdt ingenting tilbake som var nyttig for dere, men har vist dere, og har undervist dere offentlig og fra hus til hus,

Vitnet både for jøder og også for grekere, omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

Og nå, se, jeg går bundet i ånden til Jerusalem, og vet ikke hvilke ting som skal hende meg der:

Bortsett fra at Den Hellige Ånd vitner i hver by, og sier at lenker og trengsler venter meg.

Men ingen av disse ting beveger meg, heller ikke akter jeg mitt liv så dyrebart for meg selv, så jeg kan fullføre mitt løp med glede, og den tjenesten, som jeg har mottatt fra Herren Jesus, for å vitne om evangeliet om Guds nåde.

Og nå, se, jeg vet at dere alle, blant hvem jeg har gått og forkynt Guds rike, skal ikke se mitt ansikt lenger.

Derfor bevitner jeg for dere denne dag, at jeg er ren fra alles blod.

For jeg har ikke holdt tilbake noe, men har forkynt dere hele Guds råd.

Pass derfor på dere selv og på hele hjorden, blant hvilken Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for å føre Guds menighet, som han har kjøpt med sitt eget blod.

For jeg vet dette, at etter min bortgang vil grusomme ulver komme inn blant dere, og de vil ikke skåne hjorden.

Også fra dere selv skal menn stå frem og tale forvridde ting, for å trekke disiplene etter seg.

Våk derfor, og husk, at i tre år, natt og dag, har jeg ikke holdt opp med å advare hver og en med tårer.

Og nå, brødre, overgir jeg dere til Gud og til hans nådes ord, som er i stand til å bygge dere opp, og gi dere en arv blant dem som er helliget.

Jeg har ikke begjært noen sølv, eller gull, eller klær.

Ja, dere selv vet, at disse hendene har betjent mine behov, og dem som var med meg.

Jeg har vist dere alle ting, at dere slik arbeidende bør støtte de svake, og å huske Herrens Jesu ord, hvordan han sa: Det er saligere å gi enn å motta.

Og da han hadde sagt dette, knelte han ned og ba med dem alle.

Og de gråt alle høyt og falt Paulus om halsen og kysset ham,

mest bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.