Og Israels barn reiste fra Rameses til Sukkot, omtrent seks hundre tusen menn til fots, foruten barna og deres hustruer.

Også en mangfoldig gruppe gikk opp med dem, samt flokker og storfe.

Og oppholdet til Israels barn, som bodde i Egyptens land under hardt arbeid, var to hundre og ti år.

Og ved slutten av to hundre og ti år, førte Herren Israels barn ut av Egypt med sterk hånd.

Og Israels barn reiste fra Egypt og fra Goshen og fra Rameses, og campet i Sukkot på den femtende dag i den første måneden.

Og egypterne begravde sine førstefødte som Herren hadde rammet, og alle egypterne begravde sine drepte i tre dager.

Og Israels barn reiste fra Sukkot og campet i Etam, ytterst i ødemarken.

Og på den tredje dagen etter at egypterne hadde begravd sine førstefødte, reiste mange menn fra Egypt og gikk etter Israel for å bringe dem tilbake, for de angret på at de hadde sendt israelittene bort fra sitt arbeid.

Og en mann sa til sin nabo: Virkelig talte Moses og Aron til Farao og sa: Vi skal dra en tre dagers reise ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud.

La oss derfor stå opp tidlig for å få dem tilbake. Hvis de kommer tilbake med oss til Egypt til sine herskere, da vet vi at de har tro, men hvis de ikke vil komme tilbake, må vi kjempe mot dem og tvinge dem tilbake med stor makt.

Og alle Faraos adelsmenn reiste seg om morgenen, og med dem omtrent syv hundre tusen menn; de dro ut av Egypt den dagen og kom til stedet hvor Israels barn var.

Og alle egypterne så, og se, Moses og Aron og alle Israels barn satt foran Pi-hahiroth, spiste, drakk og feiret Herrens fest.

Og alle egypterne sa til Israels barn: 'Dere sa faktisk at vi skal dra på en reise på tre dager i ørkenen for å ofre til vår Gud og så vende tilbake.'

Nå er det derfor fem dager siden dere dro, hvorfor vender dere ikke tilbake til deres herrer?

Og Moses og Aron svarte dem: 'Fordi Herren vår Gud har vitnet for oss og sagt: 'Dere skal ikke lenger vende tilbake til Egypt; vi er på vei til et land som flyter med melk og honning, et land som Herren vår Gud har sverget å gi til våre forfedre.'

Og da de adelsmennene i Egypt så at Israels barn ikke hørte på dem for å vende tilbake til Egypt, rustet de seg for kamp mot Israel.

Og Herren styrket hjertene til Israels barn mot egypterne, så de påførte dem et betydelig nederlag, kampen var hard mot egypterne, og alle egypterne flyktet foran Israels barn, for mange av dem falt for Israels hånd.

Og adelsmennene av Farao dro til Egypt og rapporterte til Farao, og sa: 'Israels barn har flyktet og vil ikke vende tilbake til Egypt; dette er slik Moses og Aron talte til oss.'

Da Farao hørte dette, vendte hans hjerte og hjertene til alle hans undersåtter seg mot Israel, og de angret på at de hadde sendt Israel; og alle egypterne rådet Farao til å forfølge Israels barn for å få dem tilbake til sitt slaveri.

Og de sa hver mann til sin bror: 'Hva er dette vi har gjort, at vi har sendt Israel fra vårt slaveri?'

Og Herren styrket hjertene til alle egypterne for å forfølge israelittene, for Herren ønsket å kaste egypterne i Rødehavet.

Og Farao stod opp og spente for sin vogn, og han beordret alle egypterne å samle seg, ikke én mann var igjen unntatt de små og kvinnene.

Og hele denne leiren dro ut for å forfølge Israels barn, og leiren til Egypt var meget stor.

Og hele denne leiren dro og forfulgte Israels barn for å bringe dem tilbake til Egypt, og de nådde dem mens de leiret ved Rødehavet.

Og Israels barn løftet opp øynene og så egypterne som forfulgte dem; de ble veldig redde, og ropte til Herren.

Og på grunn av egypterne delte Israels barn seg i fire grupper, for de var redde, og Moses talte til dem.

Den første divisjonen var av Reubens, Simeons og Issachars barn, og de bestemte seg for å kaste seg i havet, for de var svært redde for egypterne.

Og Moses sa til dem, Frykt ikke, stå stille og se Herrens frelse som han vil utvirke for dere i dag.

Den andre divisjonen var av Zebuluns, Benjamins og Naftalis barn, og de bestemte seg for å dra tilbake til Egypt med egypterne.

Og Moses sa til dem, Frykt ikke, for slik dere har sett egypterne i dag, skal dere se dem ikke mer for alltid.

Den tredje gruppen var av Judas og Josefs barn, og de bestemte seg for å konfrontere egypterne.

Og Moses sa til dem, Stå på deres plasser, for Herren skal kjempe for dere, og dere skal forbli stille.

Og den fjerde gruppen var av Levis, Gads og Asers barn, og de bestemte seg for å gå inn blant egypterne for å skape forvirring, og Moses sa til dem, Bli på deres plasser og frykt ikke, bare rop til Herren at han skal frelse dere ut av deres hender.

Etter dette reiste Moses seg opp fra folkemengden, og han ba til Herren og sa,

O Herre Gud over hele jorden, frels ditt folk som du førte ut fra Egypt, og la ikke egypterne skryte av at kraft og makt er deres.

Så sa Herren til Moses, Hvorfor roper du til meg? Tal til Israels barn at de skal gå videre, og løft staven din over havet og del det, så Israels barn skal gå gjennom.

Og Moses gjorde så, og han løftet staven sin over havet og delte det.

Og havets vann ble delt i tolv deler, og Israels barn gikk gjennom til fots, med sko, som en mann ville gå gjennom en tilberedt vei.

Og Herren viste Israels barn sine under i Egypt og i havet ved Moses' og Arons hånd.

Og da Israels barn hadde gått inn i havet, kom egypterne etter dem, og havets vann kom tilbake over dem, og de sank alle i vannet; ingen ble igjen unntatt Farao, som takket Herren og trodde på ham.

Og Herren befalte en engel å ta ham fra blant egypterne og kaste ham over til landet Nineve, hvor han regjerte i lang tid etterpå.

Og på den dagen frelste Herren Israel fra hånden av Egypt, og alle Israels barn så at egypterne hadde omkommet, og de så Herrens store hånd, i hva han hadde gjort i Egypt og i havet.

Da sang Moses og Israels barn denne sangen til Herren, på dagen da Herren fikk egypterne til å falle foran dem.

Og hele Israel sang i kor, og sa: Jeg vil synge til Herren, for Han er stor; hesten og dens rytter har han kastet i havet; behold, det er skrevet i Guds lovbok.

Etter dette fortsatte Israels barn på sin reise, og slo leir i Mara, og Herren ga Israels barn lover og dommer på det stedet i Mara, og Herren befalte Israels barn å vandre i alle hans veier og tjene ham.

Og de reiste fra Mara og kom til Elim, og i Elim var det tolv vannkilder og sytti dadeltrær, og barna slo leir der ved vannene.

Og de reiste fra Elim og kom til Sin-ørkenen, på den femtende dagen i den andre måneden etter deres utfart fra Egypt.

På den tiden ga Herren manna til Israels barn å spise, og Herren fikk mat til å regne fra himmelen for Israels barn dag for dag.

Og Israels barn spiste manna i førti år, alle dagene de var i ørkenen, inntil de kom til Kanaans land for å ta det i eie.

Og de gikk videre fra Sin-ørkenen og slo leir i Alus.

Og de fortsatte fra Alus og slo leir i Refidim.

Og da Israels barn var i Refidim, kom Amalek, Elifas' sønn, Esaus sønn, bror til Zefo, for å kjempe mot Israel.

Og han hadde med seg åtte hundre og én tusen menn, magikere og trollmenn, og han forberedte seg til kamp mot Israel i Refidim.

Og de førte en stor og hard kamp mot Israel, og Herren overgav Amalek og hans folk i hendene på Moses og Israels barn, og i hendene på Josva, Nuns sønn, Efratitten, Moses' tjener.

Og Israels barn slo Amalek og hans folk med sverdsegg, men kampen var meget hard mot Israels barn.

Og Herren sa til Moses, Skriv dette som et minne for deg i en bok, og legg det i hender til Josva, Nuns sønn, din tjener, og du skal befale Israels barn, og si, Når du kommer til Kanaans land, skal du fullstendig utslette minnene om Amalek under himmelen.

Og Moses gjorde så, og han tok boken og skrev på den disse ordene, og sa,

Husk hva Amalek har gjort mot deg på veien da du dro ut fra Egypt.

Som møtte deg på veien og angrep de svake bak deg da du var trett og utmattet.

Derfor skal det skje når Herren din Gud har gitt deg fred fra alle dine fiender rundt omkring i landet som Herren din Gud gir deg til arv for å eie det, at du skal utslette minnet om Amalek fra under himmelen; du skal ikke glemme det.

Og kongen som skal ha medfølelse med Amalek, eller med hans navn eller med hans etterkommere, se, jeg vil kreve det av ham, og jeg vil utslette ham fra sitt folk.

Og kongen som skal ha medfølelse med Amalek, eller med hans navn eller med hans etterkommere, se, jeg vil kreve det av ham, og jeg vil utslette ham fra sitt folk.