Og i det året var det en stor hungersnød over hele Kanaans land, og innbyggerne i landet kunne ikke bli værende på grunn av hungersnøden, for den var svært alvorlig.

Og Abram og alle som tilhørte ham reiste og dro ned til Egypt på grunn av hungersnøden, og da de var ved bekken Mitzraim, ble de der en tid for å hvile fra veien sin.

Og Abram og Sarai vandret ved bekken Mitzraim, og Abram betraktet sin vakre kone Sarai.

Og Abram sa til sin kone Sarai: Siden Gud har gjort deg så vakker, er jeg redd for egypterne. Jeg frykter de vil drepe meg for å ta deg, for de frykter ikke Gud i dette landet.

Derfor kan du si at du er min søster til alle som spør, så det kan gå godt med meg, og vi kan leve og ikke bli drept.

Og Abram befalte det samme til alle som kom med ham til Egypt på grunn av hungersnøden; også sin nevø Lot befalte han, og sa: Hvis egypterne spør deg angående Sarai, si at hun er søsteren til Abram.

Likevel stolte ikke Abram på disse ordene; han tok Sarai og skjulte henne i en kiste blant deres eiendeler, for han var svært bekymret for henne på grunn av egypternes ondskap.

Og Abram og alle som tilhørte ham reiste seg fra bekken Mitzraim og kom til Egypt; og de hadde knapt kommet inn i byens porter før vaktene kom mot dem og sa: Gi tiende til kongen av det du har, så kan dere komme inn i byen; og Abram og de som var med ham gjorde som de sa.

Og Abram med folket som var med ham kom til Egypt, og da de kom, brakte de kisten der Sarai var skjult, og egypterne så kisten.

Og kongens tjenere nærmet seg Abram og sa: Hva har du i denne kisten som vi ikke har sett? Nå åpne kisten og gi kongen tiende av alt inneholdet.

Og Abram sa: Denne kisten vil jeg ikke åpne, men alt du krever for den vil jeg gi. Og Faraos offiserer svarte Abram og sa: Det er en kiste av dyrebare steiner, gi oss en tiendedel derav.

Abram svarte: Jeg vil ikke åpne kisten, men alt du ber om, vil jeg gi.

Og kongens offiserer presset Abram, de åpnet kisten med makt, og der så de en vakker kvinne.

Og da kongens offiserer så Sarai, ble de fylt med beundring over hennes skjønnhet, og alle Faraos fyrster og tjenere samlet seg for å se Sarai, for hun var veldig vakker. Og kongens offiserer løp og fortalte Farao alt de hadde sett og de priste Sarai for kongen; og Farao befalte at hun skulle bringes, og kvinnen kom foran kongen.

Og Farao så Sarai, og hun behaget ham svært, og han ble slått av hennes skjønnhet, og kongen gledet seg stort over henne, og ga gaver til dem som brakte nyheten om henne.

Og kvinnen ble brakt til Faraos hus, og Abram bekymret seg for sin kones skyld, og han ba til Herren om å redde henne fra Faraos hender.

Og Sarai bad også på den tiden og sa: O Herre Gud, du sa til min herre Abram at han skulle dra fra sitt land og fra sin fars hus til Kanaans land, og du lovte å gjøre godt mot ham hvis han utførte dine bud. Se, nå har vi gjort det du befalte oss, og vi forlot vårt hjemland og våre familier, og vi dro til et fremmed land og til et folk vi ikke har kjent før.

Og vi kom til dette landet for å unngå hungersnød, og denne onde hendelsen har rammet meg; nå ber jeg deg derfor, O Herre Gud, fri oss og redd oss fra denne undertrykkerens hånd, og gjør vel mot meg for din nådes skyld.

Og Herren hørte stemmen til Sarai, og Herren sendte en engel for å redde Sarai fra Faraos makt.

Og kongen kom og satte seg foran Sarai, og se, en Herrens engel sto over dem, og sa til henne: Frykt ikke, for Herren har hørt din bønn.

Og kongen nærmet seg Sarai og sa til henne: Hva er denne mann for deg som brakte deg hit? Og hun sa: Han er min bror.

Og kongen sa: Det er vår plikt å gjøre ham stor, å opphøye ham og gjøre alt det gode som du befaler oss; og på den tiden sendte kongen Abram sølv og gull og edelstener i overflod, sammen med buskap, tjenere og tjenestepiker; og kongen beordret at Abram skulle bringes, og han satt i kongens husgård, og kongen opphøyde Abram stort den natten.

Og kongen nærmet seg for å tale til Sarai, og han rakte ut hånden for å berøre henne, da engelen slo ham hardt, og han ble skremt og avholdt seg fra å berøre henne.

Og når kongen kom nærmere Sarai, slo engelen ham til jorden og handlet slik hele natten, og kongen ble skremt.

Og engelen slo den natten hardt alle kongens tjenere og hele hans husstand, på grunn av Sarai, og det var et stort klagesang den natten blant Faraos folk.

Og Farao, som så det onde som hadde rammet ham, sa: Sannelig er det på grunn av denne kvinnen at dette har hendt meg, og han fjernet seg et stykke fra henne og talte vennlige ord til henne.

Og kongen sa til Sarai: Fortell meg, ber jeg deg, om mannen som du kom hit med; og Sarai sa: Denne mann er min ektemann, og jeg sa til deg at han var min bror for jeg var redd for at du skulle drepe ham av ondskap.

Og om morgenen kalte kongen på Abram og sa: Hva er dette du har gjort mot meg? Hvorfor sa du: Hun er min søster? Nå har jeg tatt henne til meg som kone, og denne plagen har rammet meg og min husstand.

Og om morgenen kalte kongen på Abram og sa til ham: Hva er dette du har gjort mot meg? Hvorfor sa du: Hun er min søster, på grunn av det tok jeg henne til meg for en kone, og denne tunge plagen har derfor kommet over meg og min husstand.

Derfor, her er din kone; ta henne og dra fra vårt land, lest vi alle skal dø på grunn av henne.

Og kongen tok en jomfru som han fikk med sine medhustruer, og han ga henne til Sarai som en tjenestepike.

Og kongen sa til sin datter: «Det er bedre for deg, min datter, å være en tjenestepike i dette mannens hus enn å være frue i mitt hus, etter at vi har sett det onde som hendte oss på grunn av denne kvinnen.»

Og Abram reiste seg, og han og alle som tilhørte ham dro bort fra Egypt; og Farao befalte noen av sine menn å følge ham og alle som dro med ham.

Og Abram vendte tilbake til Kanaans land, til stedet hvor han hadde bygget alteret, der han først slo opp sitt telt.

Og Lot, Harans sønn, Abrams bror, hadde en stor mengde kveg, flokker og telt, for Herren var gavmild mot dem på grunn av Abram.

Og mens Abram bodde i landet, kranglet Lots gjetere med Abrams gjetere, for deres eiendom var for stor til at de kunne bo sammen, og landet kunne ikke bære dem på grunn av deres kveg.

Og når Abrams gjetere gikk for å fø sine flokker, ville de ikke gå inn i folkets marker, men Lots gjetere gjorde annerledes, for de fikk lov til å fø sine dyr i folkets marker.

Og folkets folk så denne hendelsen daglig, og de kom til Abram og kranglet med ham på grunn av Lots gjetere.

Og Abram sa til Lot: Hva er det du gjør mot meg? Du gör meg til en spott for innbyggerne i landet ved å la dine gjetere ta dyrene til beite på andres marker.

Og Abram kranglet daglig med Lot på grunn av dette, men Lot ville ikke høre på Abram, og han fortsatte å gjøre det samme, og innbyggerne i landet kom og fortalte Abram.

Og Abram sa til Lot: Hvor lenge vil du være en snublestein for meg? Nå ber jeg deg, la oss ikke krangle mer, for vi er slektninger.

«Men jeg ber deg, skill deg fra meg, gå og velg et sted hvor du kan bo med dine dyr og alt som tilhører deg, men hold deg på avstand fra meg, du og ditt husfolk.»

«Og vær ikke redd for å gå fra meg, for hvis noen gjør deg en skade, la meg få vite det, og jeg vil hevne din sak fra ham, bare fjern deg fra meg.»

Da Abram hadde sagt dette til Lot, løftet Lot blikket mot Jordansletten.

Og han så at hele dette stedet var godt vannet, og godt for menneske så vel som å gi beite for dyrene.

Og Lot gikk fra Abram til det stedet, og han slo opp sitt telt der og bodde i Sodoma, og de ble skilt fra hverandre.

Og Abram bodde på Mamres slette, som er i Hebron, og han slo opp sitt telt der, og Abram ble på det stedet i mange år.