Og Moses, Amrams sønn, var fortsatt konge i landet Kusj i de dager, og han blomstret i sitt kongerike, og han styrte Kusjs barn med rettferdighet, rettskaffenhet og integritet.

Og alle Kusjs barn elsket Moses så lenge han regjerte over dem, og alle innbyggerne i Kusj var svært redde for ham.

Og i det førtiende året av Moses' styre over Kusj, satt Moses på tronen mens Adonia dronningen var foran ham, og alle adelsmennene satt rundt ham.

Og Adonia dronningen sa foran kongen og prinsene: Hva er dette som dere, Kusjs barn, har gjort så lenge?

Dere vet sikkert at denne mannen har regjerte over Kusj i førti år, og han har hverken nærmet seg meg eller tjent Kusjs barns guder.

Hør nå, dere barn av Kusj, og la ikke denne mannen herse over dere lenger, for han er ikke av vårt folk.

Se, Menakrus, min sønn, er nå voksen; la ham regere over dere, for det er bedre å tjene sønnen til deres hersker enn å tjene en fremmed, en slave av kongen i Egypt.

Og folket og adelsmennene blant Kusj hørte de ordene som Adonia, dronningen, hadde sagt.

Og hele folket forberedte seg til kvelden, og om morgenen stod de tidlig opp og utnevnte Menakrus, sønn av Kikijanus, til konge over seg.

Og alle Kusj-barna våget ikke å strekke ut sin hånd mot Moses, for Herren var med Moses, og de husket eden de hadde sverget til ham, derfor gjorde de ham ingen skade.

Og alle Kusj-barna ga mange gaver til Moses og sendte ham bort med stor ære.

Så dro Moses fra landet Kusj og reiste hjem igjen. Han sluttet å regere over Kusj, og Moses var sekstiseks år gammel da han forlot landet, for dette var fra Herren, da tiden var inne for å lede Israel ut av plagen fra Ham-barna.

Så dro Moses til Midian, for han var redd for å vende tilbake til Egypt på grunn av farao, og han gikk og satte seg ved en brønn i Midian.

Og Reuels, midjanitten, sju døtre dro ut for å gjete sin fars hjord.

Og de kom til brønnen og dro opp vann for å vanne deres fars hjord.

Så kom midjanittiske gjeterne og drev dem bort, og Moses reiste seg, hjalp dem og vannet hjorden.

Og de kom hjem til deres far Reuel, og fortalte ham hva Moses hadde gjort for dem.

Og de sa, En egyptisk mann har reddet oss fra hendene til gjeterne; han trakk opp vann for oss og vannet flokken.

Og Reuel sa til sine døtre, Og hvor er han? Hvorfor har dere forlatt mannen?

Og Reuel sendte bud etter ham og hentet ham, og han spiste brød med ham.

Og Moses fortalte Reuel at han hadde flyktet fra Egypt, og at han hadde regjert i førti år over Kusj, men at de hadde tatt makten fra ham og sendt ham bort med fred, ære og gaver.

Da Reuel hørte ordene fra Moses, tenkte han: Jeg vil sette denne mannen i fengsel for å opprettholde balansen med Kusjs barn, siden han har flyktet fra dem.

De satte ham i fangenskap, og Moses var der i ti år. Mens han var i fangenskap, viste Sippora, Reuels datter, medfølelse for ham og ga ham mat og vann i hele perioden.

Og alle Israels barn var fortsatt i Egypt, og de tjente egypterne med alt slags hardt arbeid, og Egyptens makt var hard mot Israels barn i de dagene.

På den tiden slo Herren Farao, kongen av Egypt, og han ble plaget med spedalskhetens plage fra fotsålen til hodets krone; på grunn av den grusomme behandlingen av Israels barn var denne plagen på den tiden fra Herren over Farao, kongen av Egypt.

For Herren hadde hørt sitt folks bønn, Israels barn, og deres rop nådde ham på grunn av deres harde arbeid.

Likevel vendte hans vrede seg ikke bort fra dem, og Faraos hånd var fortsatt hevet mot Israels barn; han var stivnakket mot Herren, og økte sitt åk over dem, og gjorde livet deres bittert med alt slags hardt arbeid.

Og da Herren hadde påført plagen over Farao, kongen av Egypt, spurte han sine vise menn og trollmenn om hvordan han kunne bli frisk.

Og Farao hørte på dem og sendte sine tjenestemenn til Goshen for å ta de små barna fra Israels barn.

Og Farao hørte på dem, og sendte sine tjenestemenn til Goshen til Israels barn for å ta deres små barn.

Faraos tjenestemenn gikk og tok spedbarnene fra Israels barn med makt, og de brakte dem til Farao hver dag, ett barn hver dag, og legene drepte dem og plasserte dem blant plagene; slik gjorde de dag etter dag.

Antallet barn som Farao drepte, var tre hundre og sjusjuefem.

Men Herren hørte ikke på legene fra kongen av Egypt, og plagen økte sterkt.

Og Farao var ti år plaget med den plagen, men likevel var Faraos hjerte mer herdet mot Israels barn.

Og ved slutten av de ti årene fortsatte Herren å plage Farao med ødeleggende plager.

Og Herren slo ham med en vond svulst og mageplager, og denne plagen utviklet seg til en alvorlig byll.

På den tiden kom de to ministrene til Farao fra landet Gosen hvor alle Israels barn var, og gikk til Faraos hus og sa til ham: Vi har sett Israels barn slakke av i sitt arbeid og være skjødesløse i sitt arbeid.

Og da Farao hørte hva hans ministre sa, ble hans sinne intenst rettet mot Israels barn, for han var sterkt opprørt over sin fysiske smerte.

Han svarte: Nå som Israels barn vet at jeg er syk, vender de seg mot oss og spotter oss. Spenn for vognen min nå, og jeg vil dra til Gosen for å se hvordan Israels barn håner meg.

Og de tok og lot ham ri på en hest, for han var ikke i stand til å ri selv;

Og han tok med seg ti ryttere og ti fotsoldater, og dro til Israels barn til Gosen.

Og de tok og lot ham ride på en hest, for han var ikke i stand til å ri selv.

Og hestene løp raskt på det stedet og presset hverandre, og de andre hestene presset kongens hest.

Og kongens hest falt ned i den lave sletten mens kongen red på den; da den falt, velte vognen over kongens ansikt, og hesten lå over ham, og kongen ropte høyt, for hans kropp var svært øm.

Og kongens kropp ble revet fra ham, og benene hans brakk, og han kunne ikke ri, for dette var fra Herren over ham, for Herren hadde hørt ropene til sitt folk, Israels barn, og deres plage.

Og hans tjenere bar ham på sine skuldre, litt om gangen, og de brakte ham tilbake til Egypt.

Og de la ham i hans seng, og kongen visste at hans ende var kommet til dø å, så Aparanith dronningen, hans kone, kom og gråt foran kongen, og kongen gråt et stort gråt med henne.

Og alle hans adelige og tjenere kom den dagen og så kongen i den lidelsen, og gråt et stort gråt med ham.

Og kongens fyrster og alle hans rådgivere rådet kongen til å velge en etterfølger fra sine sønner.

Og kongen hadde tre sønner og to døtre som Aparanith dronningen, hans kone, hadde født ham, i tillegg til kongens barn med medhustruer.

Og dette var deres navn, den førstefødte Othri, den andre Adikam, og den tredje Morion, og deres søstre, navnet på den eldste Bathia og den andre Acuzi.

Og Othri, kongefødte, var et uheldig barn, forhastet og hastig i sine ord.

Men Adikam var en listig og klok mann og kjent med all Egyptens visdom, men av usømmelig utseende, tykk i kjøtt, og svært kortvokst; hans høyde var en alen.

Og da kongen så at Adikam, hans sønn, var intelligent og klok i alt, bestemte kongen at han skulle være konge etter ham ved hans død.

Og han tok for ham en kone Gedudah, datter av Abilot, og han var ti år gammel, og hun fødte ham fire sønner.

Og han tok senere tre koner og fikk åtte sønner og tre døtre.

Og sykdommen rammet kongen sterkt, og kroppen hans luktet som et lik som lå på marken om sommeren, under solens hete.

Og da kongen så at sykdommen hadde blitt verre, beordret han at hans sønn Adikam skulle hentes til ham, og de gjorde ham til konge over landet i stedet for ham.

Og etter tre år døde kongen, i skam, vanære, og avsky, og hans tjenere bar ham og gravla ham i gravene til de egyptiske kongene i Zoan Mizraim.

Men de balsamerte ham ikke som vanlig, for hans kropp var råtten, og de kunne ikke nærme seg for å balsamere ham på grunn av stinkende lukt, så de gravla ham i all hast.

For dette onde var fra Herren til ham, for Herren hadde gjengjeldt ham ondskap for den ondskap han hadde gjort mot Israel.

Og han døde med frykt og skam, og hans sønn Adikam regjerte etter ham.