Og da kongen hørte Abrams ord, beordret han ham inn i fengsel; og Abram var ti dager i fengselet.

Og ved slutten av disse dagene befalte kongen at alle kongene, prinsene og guvernørene i de forskjellige provinsene samt de vise mennene skulle komme foran ham, og de kom til ham; Abram var fortsatt i fengselet.

Kongen sa til prinsene og de vise mennene: Har dere hørt hva Abram, sønn av Terah, har gjort mot sin far? Slik har han behandlet ham, og jeg beordret at han skal føres foran meg. Hør på hvordan han har talt; han har ikke latt seg skremme, og han har ikke beveget seg i mitt nærvær, og nå ser dere at han er innesperret i fengselet.

Og derfor bestem dere for dommen over denne mannen som hånte kongen; som talte og gjorde alle de tingene dere hørte.

Og de svarte kongen og sa: Mannen som håner kongen skal henges opp; men etter å ha gjort alt det han sa, og foraktet våre guder, må han derfor brennes til døde; dette er loven i saken.

Hvis det behager kongen å gjøre dette, la ham beordre sine tjenere å tenne en ild både natt og dag i ovnen, og så vil vi kaste denne mannen inn i den. Kongen ga ordre om å tenne en ild i tre dager og tre netter i kongens ovn, som er i Kasdim. Han befalte også at Abram skulle tas ut av fengselet og føres ut for å bli brent.

Og alle kongens tjenere, prinser, herrer, guvernører og dommere, og alle landets innbyggere, omtrent ni hundre tusen menn, stod gjemt for å se Abram.

Og alle kvinner og små barn kom sammen på takene og tårnene for å se hva som skjedde med Abram; de sto på avstand, og det var ikke en eneste mann som ikke kom den dagen for å se.

Og da Abram kom, så kongens magikere og vismennene ham, og de ropte til kongen og sa: Vår herre, dette er mannen som var barnet som den store stjernen slukte ved fødselen; dette forklarte vi for kongen for femti år siden.

Og se nå, hans far har også brutt dine ordres og hånet deg ved å bringe et annet barn, som du drepte.

Og da kongen hørte deres ord, ble han veldig sint, og han befalte at Terah skulle føres fram for ham.

Og kongen sa, Har du hørt hva trollmennene har sagt? Nå fortell meg sannheten; hvordan gjorde du dette? Hvis du taler sant, skal du frifinnes.

Terah, som så kongens vrede bli kraftig tent, sa til kongen: Min herre, du har hørt sannheten, og det de vise har sagt er riktig. Og kongen spurte: Hvordan kunne du gjøre dette, å bryte mine ordre og gi meg et barn som du ikke har frembrakt?

Og Terah svarte kongen: Mine følelser for min sønn ble sterke, så jeg tok en sønn av min tjenestepike og brakte ham til kongen.

Og kongen sa, Hvem rådet deg til dette? Fortell meg, skjul ingenting for meg, så skal du ikke dø.

Og Terah ble meget forskrekket i kongens nærvær, og han sa til kongen, Det var Haran, min eldste sønn, som rådet meg til dette; og Haran var toogtretti år gammel da Abram ble født.

Men Haran rådet ikke sin far til noe; for Terah sa dette til kongen for å redde sitt liv, ettersom han fryktet sterkt. Kongen sa til Terah: Haran, din sønn som rådet deg til dette, skal dø i ilden sammen med Abram, for dødsdommen er over ham for å ha gjort opprør mot kongens ordre.

Og Haran var på den tiden tilbøyelig til å følge Abrahams veier, men han holdt det for seg selv.

Og Haran sa i sitt hjerte, Se nå, kongen har grepet Abram på grunn av disse tingene som Abram gjorde, og det skal skje at hvis Abram seirer over kongen, vil jeg følge ham, men hvis kongen seirer, vil jeg følge kongen.

Og kongen befalte at Haran skulle bli tatt til fange sammen med Abram.

Og de førte dem begge, Abram og Haran hans bror, for å kaste dem i ilden; og alle landets innbyggere og kongens tjenere og fyrster og alle kvinnene og de små barna var der, stående den dagen over dem.

Og kongens tjenere tok Abram og hans bror, og de kledde av dem alle klærne bortsett fra de nedre klærne som var på dem.

Og de bandt deres hender og føtter med lin snorer, og kongens tjenere løftet dem opp og kastet dem begge i ovnen.

Og Herren elsket Abram og han hadde medlidenhet med ham, og Herren steg ned og frelste Abram fra ilden, og han ble ikke brent.

Men alle snorene som de bandt ham med, ble brent, mens Abram forble og gikk rundt i ilden.

Og Haran døde da de kastet ham i ilden, og han ble til aske, for hans hjerte var ikke helt i orden med Herren. Mennene som kastet ham i ilden ble også rammet av flammen, og tolv av dem døde.

Og Abram vandret midt i ilden i tre dager og tre netter, og alle kongens tjenere så ham vandre i ilden, og de kom og fortalte kongen, og sa: Se, vi har sett Abram vandre rundt midt i ilden, og selv de nedre plaggene som er på ham er ikke brent, men tauet som han var bundet med er brent.

Og da kongen hørte deres ord, ble hans hjerte matt, og han ville ikke tro dem; så han sendte andre trofaste fyrster for å se denne saken, og de gikk og så det og fortalte det til kongen; og kongen reiste seg for å gå og se det, og han så Abram vandre fram og tilbake midt i ilden, og han så Harans kropp brent, og kongen undret seg stort.

Og kongen befalte at Abram skulle tas ut av ilden, men hans tjenere kunne ikke nærme seg for å hente ham, for ilden var omkring dem og flammene steg mot dem fra ovnen.

Og kongens tjenere flyktet fra det, og kongen irettesatte dem og sa: Skynd dere og før Abram ut av ilden, at dere ikke skal dø.

Og kongens tjenere nærmet seg igjen for å bringe Abram ut, og flammene kom over dem og brente deres ansikter så åtte av dem døde.

Og da kongen så at hans tjenere ikke kunne nærme seg ilden uten å bli brent, ropte kongen til Abram: O tjener av Guden som er i himmelen, gå ut fra ilden og kom hit for meg; og Abram hørte på kongens røst, og han gikk ut fra ilden og kom og stod foran kongen.

Og da Abram kom ut, så kongen og alle hans tjenere Abram komme foran kongen, med de nedre plaggene på ham, for de var ikke brent, men tauet som han var bundet med var brent.

Og kongen sa til Abram: Hvordan er det at du ikke ble brent i ilden?

Og Abram sa til kongen: Himmelens og jordens Gud som jeg stoler på og som har alt i sin makt, han befridde meg fra ilden som du kastet meg i.

Og Haran, Abrahams bror, ble brent til aske, og de søkte etter hans kropp, og de fant den fortært.

Og Haran var åttito år gammel da han døde i ildens Kasdim. Og kongen, fyrster og innbyggere i landet, så at Abram ble befridd fra ilden, og de kom og bøyde seg for Abram.

Og Abram sa til dem: Bøy dere ikke for meg, men bøy dere for verdens Gud som skapte dere, og tjen ham, og gå på hans veier, for det er han som befridde meg fra denne ilden, og det er han som skapte sjelene og åndene til alle mennesker, og formet mennesket i sin mors liv, og førte ham inn i verden, og det er han som vil befri dem som stoler på ham fra all smerte.

Og dette syntes meget underlig i kongens og fyrstenes øyne, at Abram ble reddet fra ilden og at Haran ble brent; og kongen ga Abram mange gaver, og han ga ham sine to fremste tjenere fra kongens hus; den ene het Oni og den andre het Eliezer.

Og alle konger, fyrster og tjenere ga Abram mange gaver av sølv og gull og perler, og kongen og hans fyrster sendte ham bort, og han gikk i fred.

Og Abram gikk ut fra kongen i fred, og mange av kongens tjenere fulgte ham, og omkring tre hundre menn sluttet seg til ham.

Og Abram vendte tilbake den dagen og gikk til sin fars hus, han og mennene som fulgte ham, og Abram tjente Herren sin Gud alle sine levedager, og han vandret i hans veier og fulgte hans lov.

Og fra den dagen bøyde Abram menneskenes hjerter til å tjene Herren.

Og Abram sa til dem: Bøy dere ikke for meg, men bøy dere for verdens Gud som skapte dere, og tjen ham, og gå på hans veier, for det er han som befridde meg fra denne ilden, og det er han som skapte sjelene og åndene til alle mennesker, og formet mennesket i sin mors liv, og førte ham inn i verden, og det er han som vil befri dem som stoler på ham fra all smerte.

Og etter to år fra Abrams utgang av ilden, som er i det femtitoende året av hans liv, se, kong Nimrod satt i Babel på tronen, og kongen sovnet og drømte at han stod med sine tropper og hærer i en dal overfor kongens ovn.

Og mens de løp, forvandlet elven seg igjen til et egg foran kongen, og det kom ut av egget en ung fugl som fløy mot kongens hode og rev ut øyet hans.

Og kongen drømte at alle hans tropper sank i den elven og døde, og kongen flyktet med tre menn som var foran ham og han unnslapp.

Og kongen så på disse mennene og de var kledd i fyrstelige drakter som kongers klær, og hadde utseende og majestet som konger.

Og mens de løp, ble elven igjen til et egg foran kongen, og det kom en ung fugl ut av egget som kom foran kongen, og fløy mot hans hode og rev ut kongens øye.

Kongen var skremt ved dette synet, og han våknet opp fra søvnen, og hans sjel var urolig; han følte en stor frykt.

Og om morgenen steg kongen opp fra sengen i frykt, og han beordret alle de vise menn og magikerne å komme foran ham, da kongen fortalte dem sin drøm.

Og en vis tjener til kongen, ved navn Anuki, svarte kongen og sa: Dette er ikke annet enn det onde fra Abram og hans etterkommere som vil reise seg mot min herre kongen i de siste dager.

Og se, dagen vil komme når Abram og hans etterkommere vil krige mot min konge, og de vil slå alle kongens hærer og tropper.

Og som du sa om de tre mennene som var lik deg selv, og som unnslapp, betyr det at bare du vil unnslippe sammen med tre konger fra jordens konger som vil være med deg i krigen.

Og det du så av elven som ble til et egg som først, og den unge fuglen som rev ut ditt øye, dette betyr intet annet enn Abrams ætt som vil drepe kongen i de siste dager.

Dette er min konges drøm, og til tolkningen; drømmen er sann, og tolkningen som din tjener har gitt deg er korrekt.

Nå derfor min konge, du vet sikkert at det nå er femtito år siden dine vismenn så dette ved Abrams fødsel, og hvis min konge vil tillate at Abram lever på jorden, vil det være til skade for min herre og konge, for alle dager som Abram lever vil verken du eller ditt rike bli etablert, for dette var kjent tidligere ved hans fødsel; og hvorfor vil ikke min konge drepe ham, slik at hans ondskap kan holdes borte fra deg i senere dager?

Og Nimrod hørte på Anukis stemme, og han sendte noen av sine tjenere i hemmelighet for å gå og gripe Abram, og bringe ham til kongen for å lide døden.

Og Eliezer, Abrams tjener som kongen hadde gitt ham, var på den tiden i kongens nærvær, og han hørte hva Anuki hadde rådet kongen, og hva kongen hadde sagt for å forårsake Abrams død.

Og Eliezer sa til Abram: Skynd deg, stå opp og redd din sjel, så du ikke dør gjennom kongens hender, for slik så han i en drøm om deg, og slik tolket Anuki det, og slik rådet også Anuki kongen om deg.

Og Abram hørte på Eliezers ord; han skyndte seg og løp for å finne trygghet i Noas hus, hos hans sønn Sem. Der skjulte han seg og fant et trygt sted. Kongens tjenester kom til Abrams hus for å lete etter ham, men de kunne ikke finne ham, så de søkte i hele landet, men han var ikke å finne, så de lette i alle retninger uten hell.

Og da kongens tjenere ikke kunne finne Abram, vendte de tilbake til kongen, men kongens sinne mot Abram stilnet, siden de ikke fant ham, og kongen drev fra sitt sinn denne saken om Abram.

Og Abram var skjult i Noas hus i en måned, inntil kongen hadde glemt denne saken, men Abram var fortsatt redd for kongen; og Terah kom for å besøke sin sønn Abram i hemmelighet i Noas hus, og Terah var svært æret i kongens øyne.

Og Abram sa til sin far: Vet du ikke at kongen tenker å drepe meg og utslette mitt navn fra jorden etter råd fra sine onde rådgivere?

Nå, hvem har du her og hva har du i dette landet? Stå opp, la oss gå sammen til Kanaans land, så vi kan bli frelst fra hans hånd, slik at du også ikke omkommer gjennom ham i senere dager.

Vet du ikke eller har du ikke hørt, at det ikke er gjennom kjærlighet at Nimrod gir deg all denne ære, men det er bare for hans fordel at han gir deg all denne goden?

Og om han gjør deg større god enn dette, er det bare verdens forfengeligheter, for rikdom og rikdom kan ikke hjelpe på vredens og sinnets dag.

Nå derfor, hør på min stemme, og la oss stå opp og gå til Kanaans land, utenfor Nimrods rekkevidde; og tjen Herren som skapte deg i verden, og det vil være vel med deg; kast bort alle de forfengelige tingene du søker.

Og Abram stoppet å tale da Noah og hans sønn Sem svarte Terah, og sa: Sann er ordet som Abram har sagt.

Og Terah hørte på sin sønn Abrams stemme, og Terah gjorde alt som Abram sa, for dette var fra Herren, slik at kongen ikke skulle forårsake Abrams død.