Rebekka hadde en drøm om Esau, sønnen hennes, som ikke ville høre på henne. Hun henvendte seg til Jakob, den yngre sønnen, og sa til ham:

Esau, broren din, planlegger å drepe deg. Du må være forsiktig og handle raskt.

Hør på meg, min sønn; dra til Laban, min bror i Haran, og bli hos ham til din brors sinne har lagt seg.

Når sinnet hans er dempet, og han har glemt hva du har gjort mot ham, vil jeg sende bud etter deg så du kan komme tilbake. Jeg ønsker ikke å miste begge sønnene mine på én dag.

Rebekka sa til Jakob: Din far vil ikke tillate deg å gifte deg så raskt.

Jakob fortalte Rebekka om alt som hadde skjedd med faren, og hun forsto at han var bekymret.

Rebekka sa: Jeg er redd for livet mitt på grunn av Esau’s døtre. Hvis Jakob gifter seg med en av dem, vil det gjøre meg fortvilet.

Jakob svarte sin mor: Jeg vil følge rådene dine, og jeg reiser til Laban, min onkel, i Haran. Jeg føler at det er det rette å gjøre.

Så velsignet Isak Jakob og sendte ham til Paddan-Aram, til Laban, sønn av Betuel, som var sønn av Aram, og broren til Rebekka.

Isak sa til Jakob: Du skal ikke ta deg en kone blant Kanaanittenes døtre. Dra til Paddan-Aram, til din morbror Labans hus, og ta deg en kone blant Laban's døtre.

Må Gud den Allmektige velsigne deg, la deg bli fruktbar og mangfoldig, slik at du kan bli til en stor folkeslag.

Må Gud gi deg og din etterkommer Abrahams velsignelse, slik at du arver landet Gud ga til Abraham og hans sønn.

Så sendte Isak Jakob avsted, og han dro til Paddan-Aram, til sin mors bror Laban, som var arameer.

Esau innså at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Paddan-Aram for å finne seg en kone der, og at det var pålagt ham ikke å ta seg en kone blant Kanaanittene.

Da Esau hørte at faren hadde sendt Jakob for å finne en kone, forsto han hvilken tristhet det medførte at han selv hadde giftet seg med kanaanittiske kvinner.

Så gikk Esau til Ismael og tok Mahalat som kone i tillegg til de hustruene han allerede hadde.

Jakob dro fra Beersheba og reiste mot Haran.

På veien kom han til et sted hvor han overnattet, da solen hadde gått ned. Han tok en av steinene, la den under hodet sitt og sovnet der.

I drømmen så han en stige som strakte seg opp til himmelen, og Guds engler steg opp og ned på den.

Og Herren sto øverst på stigen og sa: Jeg er Herren, Abrahams Gud og Isaks Gud. Jeg vil gi deg og din ætt det landet du ligger på.

Din etterkommer skal bli som støvet på jorden, og du skal spre deg mot vest, øst, nord og sør. Alle folk på jorden skal velsignes gjennom deg og dine etterkommere.

Må Gud være med deg og beskytte deg uansett hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. Jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort alt det jeg har lovet deg.

Jakob våknet og sa: Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke. Dette stedet må være Guds hus.

Frykt grep ham, og han sa: Hvor fryktinngytende er ikke dette stedet! Dette er Guds hus, og her er himmelens port.

Tidlig neste morgen reiste Jakob opp steinen han hadde brukt som hodepute, og han helte olje over den for å vie stedet til Gud.

Han kalte stedet Betel, men før het byen Luz.

Så lovet Jakob Gud og sa: Hvis Gud er med meg, vokter meg på denne reisen, gir meg mat å spise og klær å ha på, så jeg trygt kan vende tilbake til min fars hus, da skal Herren være min Gud.