Mens de diskuterte hva de skulle gjøre med Josef, satt de i god avstand, omtrent så langt som et bueskudd, mens de spiste brød.

De var opptatt med dette, da de løftet blikket og så en gruppe Ismaelitter komme nærmere langs veien fra Gilead, på vei til Egypt.

Juda sa til dem: Hva får vi ut av å drepe vår bror? Kanskje Gud vil kreve ham fra oss; dette er rådet dere bør følge: La oss heller selge ham til disse Ismaelittene på vei til Egypt.

La oss derfor selge ham til dem, og ikke la vår hånd ramme ham; de vil ta ham med seg, og han vil bli borte blant folkene, og vi vil ikke drepe ham med våre egne hender. Forslaget falt i smak hos brødrene, og de handlet etter Judas råd.

Mens de diskuterte, passerte syv handelsmenn fra Midian; de var tørste, og da de så ned i gropen hvor Josef var innesperret, så de mange fugler som fløy rundt ham.

Disse Midianittene sprang mot gropen for å drikke, for de trodde den ville inneholde vann. Da de kom til gropen, hørte de Josefs stemme gråte, og de så ned i gropen og så at der var en ung mann med vakker fremtoning.

De ropte til ham og spurte: Hvem er du, og hvem førte deg hit? Hvem plasserte deg i denne gropen i ødemarken? De hjalp hverandre med å løfte opp Josef og trakk ham opp fra gropen, deretter fortsatte de på sin reise og passerte brødrene.

Og de sa til dem: Hva gagner det oss å ta vår tjener fra oss? Sannelig, vi plasserte denne ungdommen i gropen fordi han gjorde opprør mot oss; nå kommer dere for å hente ham. Gi oss derfor vår tjener tilbake.

Og Midjanittene svarte Jakobs sønner: Er dette deres tjener, eller tjener denne mannen dere? Kanskje dere alle er hans tjenere, for han er vakrere enn noen av dere; hvorfor legger dere ord i munnen på oss?

Derfor vil vi ikke høre på deres ord, for vi fant den unge mannen i gropen i ødemarken, og vi tok ham; så la oss fortsette.

Alle Jakobs sønner nærmet seg dem og sa: Gi oss tilbake vår tjener, ellers vil dere alle falle for sverdet.

Simeon reiste seg fra sitt sete, sprang frem, dro sitt sverd og nærmet seg Midjanittene. Han ropte med et fryktelig skrik, så ropet hans kunne høres på avstand, og jorden skalv ved Simeons rop.

Midjanittene ble redde på grunn av Simeon og lyden av hans rop; de falt på sitt ansikt, overveldet av frykt.

Simeon sa til dem: Jeg er Simeon, Jakobs sønn, Hebreeren, som i fellesskap med min bror ødela byen Sikem og byene til amorittene; så hvis alle deres brødre, Midjanittene, og også kongene i Kanaan, kom med dere, kunne de ikke kjempe mot meg.

Gi oss derfor tilbake den ungdommen som dere har tatt, ellers vil jeg gi deres kjøtt til himmelens fugler og jordens ville dyr.

Midjanittene ble redde for Simeon, og de nærmet seg Jakobs sønner med frykt, og sa med skjelvende stemmer.

Sikkert har dere sagt at den unge mannen er deres tjener, og at han gjorde opprør mot dere; hva vil dere da gjøre med en tjener som reiser seg mot sin herre? Nå selg ham derfor til oss, så skal vi gi dere alt dere krever for ham; og Herren var tilfreds med dette for å hindre Jakobs sønner i å drepe sin bror.

Og Midjanittene så at Josef var av en vakker fremtoning; de ønsket ham i hjertet og var ivrige etter å kjøpe ham fra brødrene.

Og Jakobs sønner hørte på Midianittene, og de solgte sin bror Josef til dem for tjue stykker sølv; Reuben, deres bror, var ikke sammen med dem, og Midianittene tok Josef og fortsatte sin reise til Gilead.

Kanskje sterke menn har stjålet ham fra landet og solgt ham til oss; deretter ber de oss om tilgivelse, og vi vil forstå hvem denne ondskapen tilfaller.

Kanskje denne ungdommen har blitt stjålet fra hebreernes land; hvorfor har vi da gjort dette? Hvis han blir søkt etter og finnes i våre hender, vil vi dø på grunn av ham.

Og de diskuterte, og så selskapet av Ismaelittene som kom nærmere. Midjanittene sa til hverandre: La oss selge denne ungdommen til Ismaelittene som nærmer seg.

Mens de diskuterte dette, så de at selskapet av Ismaelittene som kom først, nærmet seg Midianittene. Og Midjanittene sa til hverandre: Kom, la oss selge denne ungdommen til Ismaelittene som kommer mot oss.

Og de gjorde det, og de nådde Ismaelittene, og Midjanittene solgte Josef til Ismaelittene for tjue stykker sølv, den samme summen de hadde fått for ham fra hans brødre.

Og midianittene fortsatte på sin vei til Gilead, og ismaelittene tok Josef og de lot ham ri på en av kamelene, og de førte ham til Egypt.

Josef, fylt med dype følelser, klaget bittert over å være så langt fra Kanaans land, borte fra sin far. En av mennene så denne sorgen og ba ham om å gå ned fra kamelen.

Og en av Ismaelittene slo Josef på kinnet, men han fortsatte å gråte, for Josef var trett på veien og hadde ikke styrke til å fortsette på grunn av sjelens smerte.

Og Herren så Josefs lidelse, og hans trengsel, og Herren brakte mørke og forvirring over mennene, og hånden til enhver som slo ham visnet.

Og de sa til hverandre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss på veien? De forsto ikke at dette hendte dem på grunn av Josef.

Og Josef nådde sin mors grav, han skyndte seg og løp til graven, og falt over den og gråt.

Og Josef ropte høyt over sin mors grav, og sa: O min mor, min mor, O du som fødte meg, våkn nå, og reis deg og se din sønn, hvordan han er blitt solgt som slave, og ingen har medfølelse med ham.

Reis deg og se din sønn, gråt med meg over mine trengsler, og se hjertet til mine brødre.

Reis deg og se din sønn, gråt med meg over mine trengsler, og se hjertet til mine brødre.

Reis deg, og se hvem Gud vil rettferdiggjøre.

Reis deg, O min mor, reis deg, våkn opp fra din søvn og se min far hvordan hans sjel er med meg denne dag, og trøst ham og lette hans hjerte.

Og Josef fortsatte å tale disse ordene, og han ropte høyt og gråt bittert over sin mors grav; og han sluttet å tale, og fra bitterheten i hjertet ble han stille som en stein over graven.

Og Josef hørte en stemme som talte til ham fra under jorden, som svarte ham med bitterhet i hjertet, og med en stemme av gråt og bønn i disse ordene:

Min sønn, min sønn Josef, jeg har hørt stemmen av din gråt; jeg har sett dine tårer og kjenner dine trengsler. Det svir meg for deg, min sønn.

Nå derfor, min sønn, Josef min sønn, ha håp til Herren, og vent på ham; frykt ikke, for Herren er med deg, og han vil befri deg fra all trengsel.

Reis deg, min sønn, gå ned til Egypt med dine herrer, frykt ikke, for Herren er med deg, min sønn.

Og Josef hørte dette, og han undret seg veldig over det, og han fortsatte å gråte. Etter dette så en av Ismaelittene ham gråte ved graven, og hans sinne ble tent mot ham, så han drev ham bort.

Og Josef sa til mennene: Må jeg være i stand til å finne nåde i deres øyne slik at jeg kan bli tatt tilbake til min fars hus; han vil gi dere mye rikdom.

Herren så Josefs lidelse, og han rammet disse mennene igjen; mørket kom over dem, og jorden ristet på grunn av torden og kraftige vinder, og mennene ble skremt og viste ikke hvor de skulle gå.

Og Herren så Josefs lidelse, og Herren slo igjen disse mennene, lot himmelen mørkne rundt dem, og lynet blinket, mens tordenen brølte, så jorden ristet av tordenets og vindens styrke, og mennene ble redde og visste ikke hvor de skulle gå.

Og Herren så Josefs lidelse, og Herren slo igjen disse mennene og straffet dem med mørke, og lynet blinket, mens tordenen brølte, så jorden ristet av tordenets og vindens styrke, og mennene ble redde og visste ikke hvor de skulle gå.

Og de holdt sammen og sa: Kanskje dette har skjedd oss i dag på grunn av synden ved å plage denne slaven; nå, derfor, be ham inderlig om å tilgi oss, så vil vi vite hvem denne ondskapen gjelder.

De ba om nåde fra Josef og presset ham til å tilgi dem; de sa: Vi har syndet mot Herren og mot deg; vær så snill å be Gud om at denne død må fjernes fra oss.

Og Josef gjorde i henhold til deres ord, og Herren hørte Josef, og Herren fjernet plagen som han hadde pålagt disse mennene på grunn av Josef, og dyrene reiste seg opp fra bakken og de førte dem, og de gikk videre, og den rasende stormen avtok og jorden ble beroliget, og mennene fortsatte på reisen for å dra ned til Egypt, og mennene visste at denne ondskap hadde skjedd dem på grunn av Josef.

Og de sa til hverandre: Se, vi vet at det var på grunn av hans lidelse at denne ondskap falt på oss; hvorfor skal vi bringe denne døden over våre sjeler? La oss holde råd om hva vi skal gjøre med denne slaven.

Og de svarte ham og sa: Er ikke du en slave? Hvor er din far? Hvis du hadde en far, ville du ikke allerede ha blitt solgt som slave for så lite.

Og de svarte ham og sa: Hva er din forespørsel? Hvis vi drar bort, vil vi ikke kunne komme tilbake med ham?

Og én til svarte og sa til dem: Dette er rådet som bør følges, vi skal ikke vike fra det; se, vi drar i dag til Egypt, og når vi kommer til Egypt, vil vi selge ham der for en høy pris, og vi vil bli befridd fra hans ondskap.

Og denne sak behaget mennene, og de gjorde så, og de fortsatte sin reise til Egypt med Josef.