Og da Jakobs sønner hadde solgt sin bror Josef til midjanittene, ble de fylt med sorg over ham, og de angret på det de hadde gjort, og de lette etter ham for å hente ham tilbake, men fant ham ikke.

Ruben vendte tilbake til gropen hvor Josef hadde blitt satt, for å ta ham opp igjen og returnere ham til sin far. Ruben sto ved gropen, men hørte ikke et ord, og ropte: "Josef! Josef!" men ingen svarte.

Ruben sa: "Josef kan ha dødd av frykt, eller en slange kan ha forårsaket hans død." Han steg ned i gropen, lette etter Josef, men kunne ikke finne ham der.

Ruben rev klærne sine og sa: "Barnet er ikke her. Hvordan skal jeg forklare dette til vår far hvis han er død?" Han gikk til brødrene sine og fant dem sørgende over Josef, og de diskuterte hvordan de skulle fortelle dette til sin far. Ruben sa: "Jeg har vært til gropen, og se, Josef er ikke der. Hva skal vi si til vår far? Han vil helt sikkert spørre meg om gutten."

Hans brødre svarte: Slik og slik har vi gjort, og etterpå angret vi på denne handlingen. Nå prøver vi å finne en unnskyldning for hvordan vi skal forklare dette for vår far.

Og Ruben sa til dem: Hva er dette dere har gjort for å bringe vår fars grå hår i sorg til graven? Saken er ikke god, det dere har gjort.

Ruben satt sammen med dem, og de reiste seg og sverget til hverandre at de ikke skulle fortelle dette til Jakob. De sa: Den som forteller dette til vår far eller hans hus, eller rapporterer det til noen av landets folk, vil vi alle reise oss mot og slå ham ned med sverdet.

Og Jakobs sønner fryktet for hverandre i denne saken, fra den yngste til den eldste, og ingen sa et ord, og de skjulte saken i sine hjerter.

Deretter satte de seg ned for å bli enige om hva de skulle si til sin far Jakob angående alle disse hendelsene.

Og Issakar sa til dem: "Her er et forslag til dere hvis dere synes det er godt; ta Josefs kappe, riv den i stykker, drep et kje og dypp det i blodet."

Og send den til vår far. Når han ser den, vil han si at et vilt dyr har fortært ham; så riv kappen hans i stykker, og se, blodet vil være på kappen. På denne måten kan vi unngå vår fars klage.

Issakars råd var tiltalende for dem, og de lyttet til ham og gjorde som Issakar hadde rådet dem.

De skyndte seg og tok Josefs kappe og rev den. De drepte et kje og dyppet kappen i kjeets blod. Deretter trampet de den i støvet og sendte den til deres far Jakob med Naphtalis hånd. De befalte ham å si disse ordene:

Vi hadde samlet kveget og kommet så langt som veien til Sikem og videre, da vi fant denne kappen i ørkenen, dyppet i blod og støv. Nå kan du se om dette er din sønns kappe eller ikke.

Og Naphtali gikk og han kom til sin far og han ga ham kappen, og han talte til ham alle ordene som hans brødre hadde befalt ham.

Og Jakob så på Josefs kappe og gjenkjente den. Han falt ned på bakken og ble liggende der en stund, så reiste han seg og ropte med en høy, gråtende stemme: "Dette er min sønn Josefs kappe!"

Og Jakob skyndte seg og sendte en av sine tjenere til sine sønner, som gikk til dem og fant dem på vei med flokken.

Jakobs sønner kom til sin far om kvelden. De hadde revne klær, og støv var på hodene deres. De fant sin far som ropte og gråt med høy stemme.

Jakob sa til sønnene sine: "Fortell meg ærlig hva ondt dere har gjort mot meg i dag." De svarte: "Vi kom i dag etter at flokken var samlet, og vi kom til Sikem på veien i ørkenen. Der fant vi denne kappen, fylt med blod på bakken. Vi kjente den igjen og sendte den til deg for å se om du kunne gjenkjenne den."

Jakob hørte sønnene hans og ropte med høy stemme: "Dette er min sønns kappe! Et vilt dyr har revet ham i stykker; Josef er blitt revet i stykker. Jeg sendte ham i dag for å se hvordan det gikk med dere og med buskapen. Han gikk som jeg ba ham, og nå har dette skjedd med ham mens jeg trodde han var sammen med dere."

Og Jakobs sønner svarte og sa: Han kom ikke til oss, og vi har ikke sett ham siden vi forlot deg til nå.

Da svarte Jakobs sønner: "Han kom ikke til oss; vi har ikke sett ham siden vi forlot deg."

Josef, min sønn, å min sønn Josef, jeg sendte deg denne dagen etter dine brødres velbefinnende, og se, du er blitt revet i stykker; gjennom min hånd har dette hendt med min sønn.

Det bedrøver meg for deg Josef, min sønn, det bedrøver meg for deg; hvor søt var du for meg i livet, og nå hvor overmåte bitter er din død for meg.

Å, at jeg hadde dødd i ditt sted, Josef, min sønn. Det bedrøver meg så mye for deg. O min sønn, min sønn. Josef, min sønn, hvor er du? Hvor har du vært? Kom tilbake til meg, kom og se min sorg for deg, O min sønn Josefs.

Og Jakob fortsatte å tale om Josef, med tårer i øynene; han gråt bittert og falt til bakken, hvor han ble liggende stille.

Å, Josef, min sønn, hvordan kunne du falle sånn? Ingen har falt på denne måten siden verdens begynnelse. Du har blitt drept av fiendens hånd, med grusomhet. Men jeg vet at dette har skjedd på grunn av mine mange synder.

Våkn opp nå og se hvor bitter min nød er for deg, min sønn, selv om jeg ikke oppfostret deg eller gav deg liv. Det var Gud som formet og bygget deg, som dekket deg med kjøtt og pustet liv inn i deg, og så gav han deg til meg.

Å, at jeg hadde dødd i ditt sted, Josef, min sønn. Det bedrøver meg så mye for deg. O min sønn, min sønn. Josef, min sønn, hvor er du? Hvor har du vært? Kom tilbake til meg, kom og se min sorg for deg, O min sønn Josefs.

Og Jakob fortsatte å tale slike ord om Josef, og han gråt bittert; han falt til jorden og ble liggende stille.

Og Jakobs sønner, som så sin fars nød, angret på det de hadde gjort, og gråt også bittert.

Og Jakobs sønner, som så sin fars nød, angret på det de hadde gjort, og gråt også bittert.

Og Jakobs sønner så sin fars nød, og de hevet sine stemmer og fortsatte å gråte, og Jakob lå enda på jorden stille som en stein.

Alle Jakobs sønner, tjenere og tjenestejenter samlet seg rundt ham for å trøste ham, men han nektet å ta imot trøst.

Hele Jakobs hus stod opp og sørget stor sorg på grunn av Josef og sin fars ulykke. Ryktet nådde Isak, Abrahams sønn og Jakobs far, og han gråt bittert på grunn av Josef. Han dro fra stedet hvor han bodde i Hebron for å trøste sin sønn Jakob, som nektet å la seg trøste.

Og etter dette stod Jakob opp fra jorden, og hans tårer rant ned over kinnene, og han sa til sine sønner: Stå opp og ta deres sverd og deres buer, og gå ut på marken og let om dere kan finne min sønns kropp og bring den til meg så jeg kan begrave den.

Søk også, jeg ber dere, blant dyrene og jakt på dem, og det som først kommer framfor dere, grip og bring det til meg, kanskje Herren i dag vil ha medlidenhet med min elendighet, og forberede for dere det som rev min sønn i stykker, og bring det til meg, og jeg vil hevne min sønns sak.

Og hans sønner gjorde som deres far hadde befalt, og de sto opp tidlig om morgenen, tok hver sin sverd og bue i hånden, og gikk ut for å lete etter dyrene.

Og Jakob gråt fortsatt høyt og vandret frem og tilbake i huset. Han slo hendene sammen og ropte: "Josef, min sønn, Josef, min sønn!"

Og Jakobs sønner gikk ut i villmarken for å fange dyrene, og se, en ulv kom mot dem, og de grep den og førte den til sin far. De sa til ham: "Dette er den første vi har funnet, og vi har brakt den til deg, men vi kunne ikke finne din sønns kropp."

Jakob tok dyret fra sønnene sine og ropte/gråt med høy stemme, mens han holdt dyret i hånden. Han sa med bitterhet: Hvorfor åt du min sønn Josef? Hvordan kunne du frykte ikke jordens Gud, eller bry deg om min sorg for min sønn?

Og du åt min sønn forgjeves, for han begikk ingen vold, og du har derfor gjort meg skyldig; derfor vil Gud kreve av deg.

Og Herren åpnet dyrets munn for å trøste Jakob med sine ord, og dyret svarte Jakob og sa slike ord til ham.

Så sant Gud lever som skapte oss på jorden, og så sant din sjel lever, min herre, jeg så ikke din sønn, heller ikke rev jeg ham i stykker, men fra et fjernt land kom jeg også for å søke min sønn som forlot meg i dag, og jeg vet ikke om han er levende eller død.

Og jeg kom denne dag til marken for å søke min sønn, og dine sønner fant meg og grep meg og økte min sorg, og førte meg denne dag framfor deg, og jeg har nå talt alle mine ord til deg.

Og nå derfor, menneskesønn, jeg er i dine hender; gjør mot meg denne dag som det synes godt i dine øyne, men ved livet til Gud som skapte meg, jeg så ikke din sønn, og jeg rev ham ikke i stykker.

Og da Jakob hørte dyrets ord, var han meget forundret, og lot dyret gå fra sin hånd, og det gikk sin vei.

Og Jakob ropte fortsatt høyt og gråt for Josef dag etter dag, og han sørget for sin sønn i mange dager.