Sønnene til Ismael, som hadde kjøpt Josef fra medianittene, dro med ham til Egypt. Da de kom nær Egypts grense, møtte de fire menn fra Medan, Abrahams sønn, som hadde reist ut fra Egypt.

Ismaelittene spurte dem: Ønsker dere å kjøpe denne unge slaven? De svarte: Gi ham til oss, og de ga Josef til dem. De så at han var en usedvanlig vakker ung mann, og de kjøpte ham for tjue sekler.

Og Ismaelittene fortsatte sin reise til Egypt, og samme dag vendte medianittene tilbake. De sa til hverandre: Se, vi har hørt at Potifar, en offiser for Farao og kaptein for livvakten, søker en dyktig tjener som kan stå foran ham og betjene ham, samt oppsynsmann over hans hus.

Kom og la oss selge ham til ham for prisen vi ønsker, så lenge han kan gi oss det vi trenger.

Disse medianittene gikk til Potifar og sa: Vi har hørt at du søker en god tjener til å betjene deg. Se, vi har en ung mann som vil glede deg, hvis du gir oss det vi måtte ønske, så vil vi selge ham til deg.

Og Potifar sa: Bring ham hit til meg, så skal jeg se ham, og hvis han gleder meg, vil jeg gi dere det dere ber om.

Og medianittene gikk og brakte Josef og plasserte ham foran Potifar. Han så ham, og han likte ham svært godt, og Potifar sa til dem: Fortell meg hva dere krever for denne unge slaven?

Og de sa: Vi ønsker fire hundre sølvstykker for ham. Potifar svarte: Jeg gir dere dette hvis dere kan vise meg salgsdokumentet og fortelle meg hans bakgrunn, for han kan være stjålet. Denne unge mannen har verken vært slave eller vært sønn av en slave; jeg ser i ham både et vakkert og edelt utseende.

Og medianittene gikk og brakte med seg ismaelittene som hadde solgt ham til dem, og de forklarte situasjonen og sa: Han er en slave, og vi solgte ham til dem.

Potifar ga sølvet til medianittene, som tok det og fortsatte sin reise, og Ismaelittene vendte også hjem.

Og Potifar tok Josef og brakte ham til sitt hus for å tjene ham, og Josef fant nåde i Potifars øyne, og han satte sin lit til ham, og gjorde ham til oppsynsmann over sitt hus, og alt som tilhørte ham overgav han i hans hånd.

Herren var med Josef, og han ble velstående; Herren velsignet Potifars hus for Josefs skyld.

Potifar overlot alt han hadde til Josef, og Josef var den som sørget for at alt kom inn og gikk ut, og alt ble regulert etter hans ønsker i Potifars hus.

Og Josef var atten år gammel, en ungdom med vakre øyne og et tiltalende utseende; det fantes ingen som ham i hele Egypt.

Mens han var i sin herres hus, gikk han inn og ut for å betjene sin herre. Zelikah, hans herres kone, så på Josef, og da hun fikk se ham, la hun merke til at han var en vakker og velbygd ung mann.

Og Zelikah sa til ham: Hvor vakker er ikke ditt utseende! Jeg har sett på alle slavene, men jeg har aldri sett en så vakker som deg; Josef svarte henne: Den som skapte meg i mors liv, skapte også hele menneskeheten.

Og Zelikah sa til ham: Hvor vakker er ikke ditt utseende! Jeg har sett på alle slavene, men jeg har aldri sett noen så vakker som deg. Josef svarte henne: Den som skapte meg i mors liv, skapte også hele menneskeheten.

Og hun sa til ham, Hvor vakre er ikke dine øyne, med hvilke du har blendet alle innbyggerne i Egypt, menn og kvinner; og han svarte henne, Hvor vakre de er mens vi lever, men skulle du se dem i graven, ville du visst vike bort fra dem.

Og hun sa til ham, Hvor vakre og behagelige er alle dine ord; ta nå, jeg ber deg, harpene som er i huset, og spill med hendene og la oss høre dine ord.

Og han sa til henne: Mine ord er vakre og behagelige når jeg taler om min Guds lovprisning og hans herlighet; og hun sa til ham: Hvor mye vakrere er håret på ditt hode! Se, den gylne kammen som er i huset, ta den, jeg ber deg, og krøll håret ditt.

Og han sa til henne: Hvor lenge vil du tale på denne måten? Stopp å si slike ting til meg, og stå opp og ta deg av dine plikter.

Hun svarte ham: I mitt hus er det ingen andre og ingenting å ta seg av annet enn dine ord og ønsker; likevel kunne hun ikke få Josef til å se på henne, og han rettet blikket ned mot bakken.

Og Zelicah ønsket Josef i sitt hjerte; hun lokket ham daglig med sin tale til å ligge med henne, eller i det minste å se på henne, men Josef ville ikke høre på henne.

Og Zelikah ønsket Josef i sitt hjerte; hun lokket ham daglig med sin tale til å ligge med henne eller i det minste å se på henne, men Josef nektet å høre på henne.

Og Josef sa til henne, Sannelig, Gud som skapte mennesket løser fangens lenker, og det er han som vil utfri meg fra ditt fengsel og fra din dom.

Men da hun oppdaget at hun ikke kunne overtale ham, ble hun veldig syk av sitt begjær.

Og Zelikah ønsket Josef i sitt hjerte, at han skulle ligge med henne. Og da Josef satt i huset og gjorde sitt arbeid, kom Zelikah og satte seg foran ham, og hun lokket ham daglig med sin tale til å ligge med henne, eller i det minste å se på henne, men Josef ville ikke høre på henne.

Og Zelikah svarte dem: Dette skal dere vite i dag, hvor denne lidelsen kommer fra. Hun befalte sine tjenere å forberede mat for alle kvinnene, og hun laget en fest for dem.

Og hun ga dem kniver for å skrelle sitroner for å spise dem, og hun befalte at de skulle kle Josef i kostbare klær, og at han skulle komme frem for dem, og Josef kom foran deres øyne og alle kvinnene så på Josef, og kunne ikke ta øynene fra ham, og de skar alle sine hender med knivene de hadde i hendene, og alle sitronene som var i deres hender ble fylt med blod.

Og de visste ikke hva de hadde gjort, men de fortsatte å se på Josefs skjønnhet og kunne ikke ta blikket fra ham.

Og Zelicah så hva de hadde gjort, og hun sa til dem: Hva er dette arbeidet dere har gjort? Se, jeg ga dere sitroner for å spise, og dere har alle skåret hendene deres.

Da alle kvinnene så hendene sine, var de fulle av blod, og blodet deres rant nedover klærne. De sa til henne: Denne slaven i huset ditt har overvunnet oss; vi kunne ikke vente fra ham på grunn av hans skjønnhet.

Og hun sa til dem: Sikkert skjedde dette dere i det øyeblikket dere så på ham, og dere kunne ikke holde dere unna ham; hvordan kan så jeg avstå når han er stadig i huset mitt, og jeg ser ham dag etter dag gå inn og ut av huset mitt? Hvordan kan jeg da avstå fra å bukke under eller til og med fra å gå til grunne på grunn av dette?

Og hun sa til dem: Sikkert skjedde dette dere i det øyeblikket dere så på ham, og dere kunne ikke holde dere unna ham; hvordan kan jeg da avstå, når han hele tiden er i huset mitt, og jeg ser ham dag etter dag gå inn og ut av huset? Hvordan kan jeg da unngå å bukke under eller til og med gå til grunne på grunn av dette?

Og Zelikah sa til dem: Jeg forsøker daglig å overtale ham, men han vil ikke etterkomme mine ønsker; jeg lovet ham alt som er godt, og likevel fikk jeg ingen gjengjeld fra ham; derfor er jeg i en nedadgående tilstand, som dere ser.

Og Zelicah ble veldig syk på grunn av sin lengsel etter Josef, og hun ble desperat lovesyk på grunn av ham, og alle menneskene i huset til Zelicah og hennes mann visste ingenting om denne saken, at Zelicah var syk på grunn av hennes kjærlighet til Josef.

Og alle menneskene i huset hennes spurte henne: Hvorfor er du syk og avtakende, og mangler ingenting? Og hun sa til dem: Jeg vet ikke hva det er som daglig øker på meg.

Og alle kvinnene og vennene hennes kom daglig for å se henne, og de snakket med henne, og hun sa til dem: Dette kan kun være på grunn av kjærligheten til Josef; og de sa til henne: Lokke ham og grip ham hemmelig; kanskje han vil høre på deg og fjerne denne sorgen fra deg.

Og Zelicah ble verre på grunn av kjærligheten til Josef, og hun ble desperat syk på grunn av ham; alle menneskene i huset hennes visste ingenting om dette, at Zelicah var syk av kjærlighet til Josef.

Da Zelikah så at Josef tok til flukt, tok hun tak i klærne hans og sa: Så sant kongen lever, hvis du ikke vil oppfylle min anmodning, skal du dø i dag.

Og Zelicah gråt på grunn av lengselen i hjertet sitt etter ham, og hun bønnfalt ham med gråt, og tårene hennes strømmet nedover kinnene, og hun talte til ham med en bedende stemme og i sjelens bitterhet, og sa,

Har du noen gang hørt, sett eller kjent en så vakker kvinne som meg, som er i ferd med å bli syk av kjærlighet til deg, og likevel vil du ikke høre på meg?

Og hvis det er på grunn av frykten for din herre at han kan straffe deg, så sant kongen lever, skal ingen skade komme til deg fra din herre gjennom denne saken; nå, derfor ber jeg deg, og gi meg oppmerksomhet for æres skyld som jeg har gitt deg, og ta bort denne døden fra meg, og hvorfor skulle jeg dø for din skyld?

Og Josef svarte henne og sa: Hold deg borte fra meg, og overlat denne saken til min herre; se, min herre vet ikke hva som er med meg i huset, for alt som tilhører ham har han levert i min hånd, og hvordan kan jeg gjøre disse tingene i min herres hus?

For han har også æret meg stort i sitt hus, og han har også satt meg over sitt hus, og han har opphøyet meg, og det er ingen større i dette huset enn jeg er, og min herre har holdt tilbake ingenting fra meg, unntatt deg som er hans kone, hvordan kan du så tale disse ordene til meg, og hvordan kan jeg gjøre denne store ondskapen og synde mot Gud og mot din mann?

Nå derfor, hold deg borte fra meg, og tal ikke mer slike ord som disse, for jeg vil ikke høre på dine ord. Men Zelicah ville ikke høre på Josef da han talte disse ordene til henne, men hun fristet ham daglig til å høre på henne.

Og det var etter dette at Egyptens bekk var fylt over alle sine kanter, og alle Egyptens innbyggere gikk ut, og også kongen og fyrstene gikk ut med tamburiner og danser, for det var en stor glede i Egypten, og en helg ved tiden for flommen av havet Sihor, og de gikk dit for å glede seg hele dagen.

Og da egypterne gikk ut til elven for å glede seg, som var deres skikk, gikk alle folkene i Potifars hus med dem, men Zelikah ville ikke gå med dem, for hun sa, Jeg er uvel, og hun ble alene i huset, og ingen annen person var med henne i huset.

Og hun reiste seg opp og gikk opp til sitt tempel i huset, og kledde seg i fyrstelige klær, og hun satte på hodet edelstener av onyksstener i sølv og gull, og hun forskjønnet sitt ansikt og hud med alle slags kvinners renselsesvæsker, og hun parfumerte tempelet og huset med kassia og røkelse, og hun strødde myrra og aloer, og hun satt etterpå i inngangen til tempelet, i passasjen til huset, hvor Josef gikk for å gjøre sitt arbeid, og se, Josef kom fra marken og gikk inn i huset for å gjøre sin herres arbeid.

Og han kom til stedet hvor han måtte gå forbi, og han så alt Zelikahs arbeid, og han snudde seg tilbake.

Og Zelikah så Josef vende tilbake fra henne, og hun ropte til ham, og sa Hva er i veien med deg Josef? kom til ditt arbeid, og se, jeg vil gjøre plass for deg til du skal ha passert til ditt sete.

Og Josef vendte tilbake og kom til huset, og passerte derfra til stedet for sitt sete, og han satte seg for å gjøre sin herres arbeid som vanlig og se, Zelikah kom til ham og sto foran ham i fyrstelige klær, og duften fra hennes klær spredte seg til en avstand.

Og hun hastet og tok tak i Josef og hans klær, og hun sa til ham, Så sant kongen lever hvis du ikke vil utføre min forespørsel skal du dø i dag, og hun hastet og strakk ut sin andre hånd og trakk et sverd fra under sine klær, og hun satte det på Josefs hals, og hun sa, Reis deg og utfør min anmodning, og hvis ikke du dør i dag.

Og Josef var redd for henne ved denne handlingen, og han reiste seg for å flykte fra henne, og hun grep tak i kanten av hans klær, og i frykten for å flykte revnet klærne hun grep, og Josef etterlot plagget i Zelikahs hånd, og han flyktet og kom seg bort, for han var i frykt.

Og da Zelikah så at Josefs klær var revnet, og at han hadde etterlatt det i hennes hånd, og flyktet, var hun redd for sitt liv, for at rapporten skulle spre seg om henne, og hun reiste seg og handlet med list, og tok av klærne hun hadde på seg, og hun tok på sine andre klær.

Og hun tok Josefs klær og la dem ved siden av seg, og hun gikk og satte seg i stedet hvor hun tidligere hadde sittet i sitt sykdomsforløp, før folkene i huset hennes gikk ut til elven, og hun ropte på en ung gutt som var der i huset og ba ham om å kalle inn folkene i huset til henne.

Da hun så dem, sa hun med høy røst og klage: Se hva den hebraiske tjeneren deres har gjort mot meg i huset! Han kom denne dagen for å ligge med meg.

For da dere gikk ut, kom han til huset, og da han så at det ikke var noen i huset, kom han til meg og grep fatt i meg, med hensikt å ligge med meg.

Og jeg grep hans klær og rev dem og ropte ut mot ham med høy røst, og da jeg løftet min røst ble han redd for sitt liv og etterlot sitt plagg hos meg, og flyktet.

Og folkene i hennes hus sa ingenting, men deres vrede var veldig tent mot Josef, og de gikk til hans herre og fortalte ham ordene fra hans kone.

Og Potifar kom hjem rasende, og hans kone ropte til ham, og sa, Hva er dette du har gjort mot meg ved å bringe en hebraisk tjener til mitt hus, for han kom til meg denne dagen for å legge seg med meg; slik gjorde han mot meg denne dagen.

Og Potifar hørte ordene til sin kone, og han befalte at Josef skulle straffes med harde slag, og de gjorde det mot ham.

Og mens de slo ham, ropte Josef høyt, og han løftet øynene mot himmelen og sa: Å Herre Gud, du vet at jeg er uskyldig i alle disse tingene, og hvorfor skal jeg dø i dag ved falskhet, ved hånden til disse uomskårne onde menn, som du kjenner til?

Og mens Potifars menn slo Josef, fortsatte han å rope og gråte, og der var et barn på elleve måneder, og Herren åpnet barnets munn, og han talte disse ordene foran Potifars menn, som slo Josef, og sa:

Hva vil dere med denne mannen, og hvorfor gjør dere denne ondskapen mot ham? Min mor taler falskt og uttaler løgner; slik var hendelsen.

Og barnet fortalte dem nøyaktig alt som skjedde, og alle ordene til Zelikah til Josef redegjorde han for dem dag etter dag.

Og alle mennene hørte ordene til barnet og de undret seg storlig over barnets ord, og barnet sluttet å tale og ble stille.

Og Potifar skammet seg meget over ordene til sin sønn, og han befalte sine menn ikke lenger å slå Josef, og mennene sluttet å slå Josef.

Potifar tok Josef og befalte at han skulle stilles for dommerne, for å dømme ham angående denne saken.

Og Potifar og Josef kom foran prestene som var kongens dommere, og han sa til dem: Døm, jeg ber dere, hvilken dom som er rettferdig for en tjener, for slik har han gjort.

Og prestene sa til Josef: Hvorfor gjorde du dette mot din herre? og Josef svarte dem og sa: Ikke slik mine herrer, slik var saken; og Potifar sa til Josef: Sannelig, jeg betrodde deg alt som tilhørte meg, og jeg holdt ingenting tilbake fra deg bortsett fra min kone, og hvordan kunne du gjøre denne ondskapen?

Og Josef svarte og sa: Ikke slik min herre, så sant Herren lever, og som din sjel lever, min herre, ordet du hørte fra din kone er usant, for slik var saken denne dagen.

Et år har gått siden jeg har vært i ditt hus; har du sett noen urettferdighet i meg, eller noe som kunne få deg til å kreve mitt liv?

Prester sa til Potifar: Send, vi ber deg, og la dem bringe oss Josefs revne plagg, og la oss se riften i det. Hvis riften er foran på klærne, da må hans ansikt ha vært mot henne.

Og de brakte Josefs plagg foran prestene som var dommere, og de så og se, riften var foran på Josef, og alle prestdommerne visste at hun hadde presset ham, og de sa: Dødsdom er ikke på grunn av denne slaven for han har gjort ingenting, men hans dom er, at han skal plasseres i fengsel på grunn av rapporten, som gjennom ham har gått ut mot din kone.

Potifar hørte deres ord, og han plasserte ham i fengselet, der kongens fanger var innesperret; Josef var i fengselet i tolv år.

Og til tross for dette, vendte hans herres kone ikke fra ham, og hun opphørte ikke med å snakke til ham dag etter dag for å få ham til å høre på henne, og på slutten av tre måneder fortsatte Zelicah å gå til Josef til huset av fangenskap dag etter dag, og hun lokket ham til å høre på henne, og Zelicah sa til Josef: Hvor lenge vil du bli i dette huset? Men hør nå på min stemme, så skal jeg føre deg ut av dette huset.

Og Josef svarte henne og sa: Det er bedre for meg å bli i dette huset enn å høre på dine ord og synde mot Gud; og hun sa til ham: Hvis du ikke vil gjøre som jeg ønsker, skal jeg rive ut dine øyne, legge lenker til dine føtter og overgi deg i hendene på dem du ikke kjente før.

Og Josef svarte henne og sa: Se, jordens Gud er i stand til å befri meg fra alt du kan gjøre mot meg, for han åpner blindes øyne, løser dem som er bundet, og beskytter alle fremmede som er ukjente i landet.

Og da Zelicah ikke var i stand til å overtale Josef til å høre på henne, sluttet hun å gå for å lokke ham; og Josef var fortsatt innesperret i huset av fangenskap. Og Jakob, Josefs far, og alle hans brødre som var i Kanaans land, sørget og gråt i de dagene på grunn av Josef, for Jakob nektet å la seg trøste for sin sønn Josef, og Jakob ropte høyt, og gråt og sørget alle de dagene.